Avansert søk

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

finitt 1

substantiv intetkjønn

Opphav

Betydning og bruk

finitt ( verbalform

finitt 2

adjektiv

Opphav

fra latin, perfektum partisipp av finire ‘ende, avgrense’; beslektet med finis

Betydning og bruk

begrenset, endelig (1);
til forskjell fra infinitt (2, 1)
Eksempel
- en finitt mengde
om verbalform: som kan stå alene som verbal i en setning;
til forskjell fra infinitt (2, 2)
Eksempel
- presens, preteritum og imperativ er finitte former

verbalform

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Betydning og bruk

form et verbal har

Eksempel

finitt eller infinitt verbalform

infinitt 2

adjektiv

Opphav

jamfør in- og finitt (

Betydning og bruk

ubegrenset, uendelig
Eksempel
- infinitte størrelser
om verbalform: som ikke kan stå alene som verbal i en setning og ikke kan bøyes i modus (1) eller tempus;
til forskjell fra finitt (2
Eksempel
- infinitiv, partisipp og supinum er infinitte verbalformer

Nynorskordboka 4 oppslagsord

finitt 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

Tyding og bruk

finitt ( verbalform

finitt 2

adjektiv

Opphav

frå latin, perfektum partisipp av finire ‘ende, avgrense’; samanheng med finis

Tyding og bruk

avgrensa, endeleg (1);
til skilnad frå infinitt (2, 1)
Døme
- ei finitt mengd
om verbalform: som kan stå aleine som verbal i ei setning;
til skilnad frå infinitt (2, 2)
Døme
- presens, preteritum og imperativ er finitte former

verbalform

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

form som eit verbal har

Døme

finitt eller infinitt verbalform

infinitt 2

adjektiv

Opphav

jamfør in- og finitt (

Tyding og bruk

uendeleg, uavgrensa
Døme
- infinitte mengder
om verbalform: som ikkje kan stå aleine som verbal i ei setning og ikkje kan bøyast i modus (1) eller tempus;
til skilnad frå finitt (2
Døme
- infinitiv, partisipp og supinum er infinitte verbalformer