Avansert søk

103 treff

Bokmålsordboka 41 oppslagsord

bukke

verb

Opphav

fra lavtysk; beslektet med bøye (3

Betydning og bruk

  1. gjøre en bøy i
    Eksempel
    • bukke en plate av aluminium
  2. gjøre et bukk (3
    Eksempel
    • bukke og takke;
    • bukke dypt

Faste uttrykk

  • bukke og skrape
    vise ydmyk, underdanig ærbødighet
    • stå med lua i hånden og bukke og skrape
  • bukke under
    gå til grunne;
    gi tapt;
    • bukke under for en sykdom;
    • bukke under for overmakten

Nynorskordboka 62 oppslagsord

skove 2

skova

verb

Tyding og bruk

  1. skrape skover
    • skove ein kjel
  2. refleksivt:

Faste uttrykk

  • skove seg
    leggje seg i skover

skove 1

substantiv hokjønn

Opphav

samanheng med skave

Tyding og bruk

(sviden) skorpe som set seg fast i kjerald når ein koker (mjølkemat)
Døme
  • skrape skovene i gryta

skjøre 2

skjøra

verb

Opphav

truleg lågtysk schören ‘gni, skrape av’

Tyding og bruk

  1. Døme
    • skjøre fjøset, gardsplassen
  2. skrubbe hardt
  3. ta hardt i;
    drive hardt på
  4. renne, fare av garde
    Døme
    • fisken skjørte til botnar
  5. i uttrykk

Faste uttrykk

  • skjøre på
    elde godt opp

skjemsle

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. kvass tiltale;
    Døme
    • dei fekk ei skjemsle for det

skjelettere

skjelettera

verb

Tyding og bruk

skjere, skrape eit skjelett reint for kjøt

skave

skava

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt skafa

Tyding og bruk

skrape (heller store stykke av);
skjere med skarp reiskap
Døme
  • skave bork til krøtera;
  • skave på eit fenadlår

skarv 4

substantiv inkjekjønn

Opphav

samanheng med skrape (2

Tyding og bruk

nake berg
Døme
  • skarv og ur

skarre 3

skarra

verb

Opphav

lydord opphavleg ‘skrape’

Tyding og bruk

  1. få fram ein skrapande eller skurrande strupelyd
    Døme
    • rypa, tiuren skarra oppe i lia
  2. uttale r med å heve baktunga mot drøvelen

save 2

sava

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

av save (1

Tyding og bruk

(berkje for å) skrape save av
Døme
  • save ei bjørk

røffel

substantiv hankjønn

Opphav

frå tysk

Tyding og bruk

skarp irettesetjing, refsing;
Døme
  • få, gje ein røffel