Avansert søk

11 treff

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

ire, irlender, irlending

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

person fra Irland

transe 1

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom engelsk, fra gammelfransk transir ‘dø’; opphavlig latin transire ‘gå over’, av trans ‘over, hinsides’ og ire ‘gå’

Betydning og bruk

tilstand, ofte framkalt ved hypnose, der bevisstheten er mer eller mindre nedsatt
Eksempel
  • gå inn i en dyp transe;
  • blikket hennes var tomt, som om hun var i transe

ir

substantiv hankjønn

Opphav

av nynorsk ire ‘angre, grue for’

Betydning og bruk

uro, urolig iver, engstelse
Eksempel
  • kjenne en ir i seg

-itt 3

substantiv hankjønn

Opphav

fra italiensk eller latin , av verb på -ere, -ire

Betydning og bruk

Nynorskordboka 7 oppslagsord

ire 2

ira

verb

Opphav

norrønt iðra ‘gjere angerfull, angre’

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ire på noko;
    • han irte seg mest i hel etterpå
  2. grue for noko;
    tenkje, lure på
    Døme
    • han irte på dethadde ikkje hug til det

ire 1, irlendar, irlending

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

person frå Irland

iren

adjektiv

Opphav

jamfør ire (2 og ir

Tyding og bruk

  1. Døme
    • mora vart så iren for det sjuke barnet

vestmann

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør norrønt vestanmaðr ‘mann vestafrå’ og vestmaðr ‘vestmann’, det vil seie ire

Tyding og bruk

  1. person vestanifrå;
  2. vestlandsk målmann (opphavleg frå Vestmannalaget)
  3. i norrøn tid: ire (1

transe 1

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom engelsk, frå gammalfransk transir ‘døy’; opphavleg latin transire, av trans ‘bortanfor, over’ og ire ‘gå’

Tyding og bruk

tilstand, ofte framkalt ved hypnose, der medvitet er meir eller mindre nedsett
Døme
  • gå i djup transe;
  • han var som i transe

ir

substantiv hankjønn

Opphav

av ire (2; truleg påverka av hir

Tyding og bruk

otte, uro i hugen
Døme
  • ho hadde ein vond ir i seg

-itt 3

substantiv hankjønn

Opphav

frå italiensk eller latin , av verb på -are, -ere, -ire

Tyding og bruk