Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
Eitt treff

Nynorskordboka 69 oppslagsord

rute 5

ruta

verb

Opphav

av rute (1

Tyding og bruk

lage ruter
Døme
  • rute opp eit ark
Artikkelside

rute 6

ruta

verb

Opphav

truleg av lågtysk ruten ‘flakke ikring og røve’, òg samanheng med; norrønt hrióta ‘fare fram’

Tyding og bruk

Artikkelside

rute 1

substantiv hokjønn

Opphav

lågtysk

Tyding og bruk

  1. firkanta flate eller felt;
    Døme
    • rutene på sjakkbrettet
  2. Døme
    • knuse ei rute
Artikkelside

rute 2

substantiv hokjønn

Opphav

gjennom fransk; frå latin rupta (via) ‘rydda (veg)'

Tyding og bruk

  1. fastsett veg (som person eller transportmiddel skal følgje til visse tider)
    Døme
    • togrute;
    • leggje opp ruta for ferieturen;
    • SAS flyg ruta Oslo–New York;
    • gå i fast rute;
    • vere i rute el. halde ruta – kome til fastsett tid; ha gjort unna (arbeid) i rett tid
  2. skriftleg oversyn over tidene i ei rute (2, 1)
Artikkelside

rute 3

substantiv hokjønn

Opphav

latin ruta

Tyding og bruk

krydderplante av slekta Ruta, før mykje nytta i folkemedisinen; jamfør vinrute
Artikkelside

rute 4

substantiv hokjønn

Opphav

Tyding og bruk

ball (1, 3), kompe (av fisk)
Artikkelside

pendlarrute

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

rute (2, 1) mellom to stader, brukt av pendlarar
Artikkelside

mjølkerute

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. rute (2 for transport av mjølk
  2. rute (2 med mange stopp
    Døme
    • ho pakka bagen og tok mjølkeruta til Volda for å studere
Artikkelside

nattrute

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

rute (2, 1) som går om natta
Døme
  • bussjåføren køyrer nattruta;
  • flyselskapet har ei fast nattrute mellom Bergen og Oslo
Artikkelside

linjefart, linefart

substantiv hankjønn eller hokjønn

Tyding og bruk

skipsfart i fast rute;
til skilnad frå trampfart
Artikkelside
Side 1 av 7