Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 7 oppslagsord

kare 3

kara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

samanheng med tysk kehren ‘sope’ og islandsk kar ‘skit, slim’

Tyding og bruk

rote eller grave med noko kvast;
Døme
  • kare saman glør

Faste uttrykk

  • kare seg
    slepe seg fram (med ulyst);
    kreke seg
    • ho bør klare å kare seg til finalen
  • kare til seg
    grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte)
    • dei har kara til seg store verdiar

kar 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt ker, i tydinga ‘røyr, åre’ av latin vas; jamfør kjer

Tyding og bruk

  1. behaldar, kjerald
    Døme
    • karet fyltest langsamt med vatn
  2. fundament til bru
    Døme
    • på karet var det lagt ei gangbru
      • som etterledd i ord som
      • brukar
  3. røyr, åre i kroppen eller i planter
    Døme
    • sprukne kar i kornblada

Faste uttrykk

  • brotne kar
    personar utan moral
    • brotne kar finst i alle yrkesgrupper

kare 1

substantiv hokjønn

Opphav

av kare (3

Tyding og bruk

reiskap til å kare med;

karate

substantiv hankjønn

Opphav

frå japansk , av kara ‘open’ og te ‘hand’

Tyding og bruk

japansk kampsport utan våpen, med raske slag og spark
Døme
  • ho trener karate ein time i veka

kare til seg

Tyding og bruk

grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte);
Sjå: kare
Døme
  • dei har kara til seg store verdiar

karakal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; frå tyrkisk kara kulak ‘svart øyre’

Tyding og bruk

rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområde i Afrika og Asia;
Caracal caracal

altarkar, alterkar

substantiv inkjekjønn

Opphav

av altar og kar (2

Tyding og bruk

samnemning på dei heilage kara (kalk, kanne og disk) som blir brukte i samband med nattverden