Avansert søk

6 treff

Bokmålsordboka 3 oppslagsord

interpellere

verb

Opphav

gjennom fransk interpeller; fra latin interpellare ‘avbryte, komme med innvendinger’

Betydning og bruk

komme med en interpellasjon

interpellant

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk, av interpeller; jamfør interpellere

Betydning og bruk

person som setter fram en interpellasjon

interpellasjon

substantiv hankjønn

Opphav

fra latin , av interpellare; jamfør interpellere

Betydning og bruk

spørsmål fra medlem av nasjonalforsamling til regjeringen eller regjeringsmedlem
Eksempel
  • besvare en interpellasjon;
  • hun har meldt en interpellasjon til justisministeren

Nynorskordboka 3 oppslagsord

interpellere

interpellera

verb

Opphav

gjennom fransk interpeller; frå latin interpellare ‘avbryte, setje fram innvendingar’

Tyding og bruk

kome med ein interpellasjon

interpellasjon

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin , av interpellare; jamfør interpellere

Tyding og bruk

førespurnad frå medlem av nasjonalforsamling til regjering eller regjeringsmedlem
Døme
  • statsråden svarte på interpellasjonen

interpellant

substantiv hankjønn

Opphav

frå fransk, av interpeller; jamfør interpellere

Tyding og bruk

person som set fram ein interpellasjon