Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
7 treff

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

karate

substantiv hankjønn

Opphav

fra japansk , av kara ‘åpen’ og te ‘hånd’

Betydning og bruk

japansk kampsport uten våpen, med raske slag og spark
Eksempel
  • han er nordisk mester i karate
Artikkelside

karakal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; fra tyrkisk kara kulak ‘svart øre’

Betydning og bruk

rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområder i Afrika og Asia;
Caracal caracal
Artikkelside

Nynorskordboka 5 oppslagsord

karate

substantiv hankjønn

Opphav

frå japansk , av kara ‘open’ og te ‘hand’

Tyding og bruk

japansk kampsport utan våpen, med raske slag og spark
Døme
  • ho trener karate ein time i veka
Artikkelside

kare til seg

Tyding og bruk

grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte);
Sjå: kare
Døme
  • dei har kara til seg store verdiar
Artikkelside

kare 3

kara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

samanheng med tysk kehren ‘sope’ og islandsk kar ‘skit, slim’

Tyding og bruk

rote eller grave med noko kvast;
Døme
  • kare saman glør

Faste uttrykk

  • kare seg
    slepe seg fram (med ulyst);
    kreke seg
    • ho bør klare å kare seg til finalen
  • kare til seg
    grave til seg, tileigne seg (på ein tvilsam måte)
    • dei har kara til seg store verdiar
Artikkelside

karakal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; frå tyrkisk kara kulak ‘svart øyre’

Tyding og bruk

rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområde i Afrika og Asia;
Caracal caracal
Artikkelside

altarkar, alterkar

substantiv inkjekjønn

Opphav

av altar og kar (2

Tyding og bruk

samnemning på dei heilage kara (kalk, kanne og disk) som blir brukte i samband med nattverden
Artikkelside