Avansert søk

35 treff

Nynorskordboka 35 oppslagsord

sone 2

sona

verb

Opphav

frå lågtysk, av sone ‘vederlag’

Tyding og bruk

  1. gjere bot for;
    bøte for
    Døme
    • sone syndene sine
  2. bli straffa;
    Døme
    • sone for det andre har gjort;
    • sone ein dom på fem år

sone 1

substantiv hokjønn

Opphav

frå gresk ‘belte’

Tyding og bruk

avgrensa område med særmerkte tilhøve eller føresegner;
Døme
  • atomfri sone;
  • fiske i norsk økonomisk sone;
  • dei tempererte og kalde sonene på jorda

temperert

adjektiv

Opphav

perfektum partisipp av temperere

Tyding og bruk

  1. høveleg varm;
    Døme
    • temperert vin
  2. om tangentinstrument: med jamn avstand i tone mellom halvtonetrinna i ein oktav
    Døme
    • eit temperert klaver

Faste uttrykk

  • temperert klima
    klima med skiftande vêr og markerte årstider;
    til skilnad frå arktisk og tropisk klima
  • temperert sone
    område på jorda med temperert klima

soningstilbod

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. tilhøve som ein person kan sone idømd straff under
    Døme
    • soningstilbod for kvinner
  2. institusjon der ein kan sone ei straff

soningskø

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

rekkje av dømde (2 som ventar på å sone (2, 2)

open soning

Tyding og bruk

det å sone (2, 2) i anstalt med lågare sikringsnivå;
Sjå: soning

soning

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

det å sitje i fengsel for noko;
Døme
  • sitje inne til soning

Faste uttrykk

  • lukka soning
    det å sitje i fengsel
  • open soning
    det å sone (2, 2) i anstalt med lågare sikringsnivå

ettergje, ettergi, ettergjeve

ettergjeva

verb

Tyding og bruk

la sleppe å betale eller sone;
frita frå;
Døme
  • banken ettergav delar av gjelda;
  • bli ettergjeven straffa

straff

substantiv hokjønn

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

rådgjerd, gjengjeld for brotsverk, misgjerd eller ulydnad;
refsing, tukting
Døme
  • hard, rettvis, mild straff;
  • få straff som fortent

Faste uttrykk

  • sone straffa si
    sitje i fengsel;
    bøte for ei misferd

forsone

forsona

verb

Opphav

frå lågtysk; av for- (2 og sone (2

Tyding og bruk

bli samde, kome overeins;
  • brukt som adjektiv:
    • halde eit forsonande innlegg;
    • ei forsonande samtale

Faste uttrykk

  • forsone seg med
    slå seg til ro med;
    finne seg i, akseptere
    • forsone seg med lagnaden