Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 14 oppslagsord

forløp, forlaup

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. tidsrom der noko går føre seg
  2. måte noko går føre seg på;
    Døme
    • forstå eit historisk forløp;
    • sjukdommen fekk eit uvanleg forløp

løp, laup 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt hlaup

Tyding og bruk

  1. det å løpe (1)
    Døme
    • veksle mellom gonge og løp
  2. i idrett: tevling der deltakarane skal bevege seg ein viss distanse på kortast mogleg tid
    Døme
    • vinne to av tre løp;
    • fullføre løpet;
    • dei måtte bryte løpet
  3. det å vere i rørsle langs ei bane eller lei
    Døme
    • felebogen spratt i løp opp og ned på strengane
  4. om tid: det å gå;
    jamfør i løpet av
    Døme
    • i åras løp vart rollene bytte om
  5. det å strøyme eller renne
    Døme
    • elva har uhindra løp ned dalen;
    • gje kjenslene fritt løp
  6. røyr, renne, kanal eller liknande som noko kan passere gjennom eller bevege seg langs
    Døme
    • bekken delte seg i fleire løp;
    • ein tunnel med to løp
  7. pipe eller røyr på skytevåpen der prosjektilet blir skote ut
    Døme
    • ei hagle med to løp

Faste uttrykk

  • daudt løp
    uavgjort resultat (i konkurranse, kamp eller strid)
    • det var daudt løp mellom konkurrentane
  • i det lange løp
    på lang sikt;
    i lengda
    • fast eigedom er ei god investering i det lange løp
  • køyre sitt eige løp
    gjere som ein sjølv vil, same kva andre gjer eller meiner
  • løpet er køyrt
    det er for seint å gjere noko (med saka eller situasjonen)
  • stå løpet ut
    gjennomføre, fullføre

løype 1

substantiv hokjønn

Opphav

av løype (4

Tyding og bruk

  1. veg eller sti med tydelege skispor
    Døme
    • gå opp løype;
    • preparerte løyper;
    • rope ‘løype’ for å be om fri bane i skisporet
  2. oppmerkt veg for terrengløp
    Døme
    • ei krevjande løype
  3. bratt stad der ein renner tømmer nedover
  4. i overført tyding: forløp, prosess, utvikling
    Døme
    • desse prosjekta ligg først i løypa

klimaks

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå gresk ‘stige, trapp’; samanheng med klima

Tyding og bruk

toppunkt på eit forløp med stigande intensitet;
Døme
  • nå klimaks;
  • klimaks i boka

kulminering

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. høgdepunkt i eit forløp eller ei utvikling
  2. høgaste eller lågaste punktet på bana til ein himmellekam

kulminere

kulminera

verb

Opphav

latinsk nylaging, av culmen ‘topp’

Tyding og bruk

høgdepunktet i eit forløp eller ei utvikling
Døme
  • flaumen kulminerte i natt;
  • interessa har kulminert

kulminasjon

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør kulminere

Tyding og bruk

  1. høgdepunkt i eit forløp eller ei utvikling;
    Døme
    • det var kulminasjonen av mange års hardt arbeid
  2. høgaste eller lågaste punktet på bana til ein himmellekam;

knekkpunkt

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. punkt der ei linje (i diagram) gjer ein knekk
  2. punkt i eit forløp der det skjer ei brå endring
    Døme
    • den økonomiske utviklinga ser ut til å fått eit knekkpunkt

førsteår, fyrsteår

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

første år av noko med eit lengre forløp, til dømes i utdanning
Døme
  • vere førsteårs student på legestudium;
  • gå førsteåret på ungdomsskulen

høgdepunkt

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

klimaks i eit forløp
Døme
  • nå sitt høgdepunkt;
  • høgdepunktet i framstillinga