Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
2 treff

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

konsonans

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, fra middelalderlatin, av latin consonare ‘klinge sammen’; jamfør konsonant

Betydning og bruk

Artikkelside

dissonans

substantiv hankjønn

Uttale

disonanˊs eller  disonanˊgs

Opphav

fra latin; av dissonere

Betydning og bruk

  1. skurrende tonesammensetning som krever oppløsning i en konsonans;
    Eksempel
    • pianoet gir fra seg en mørk dissonans;
    • kontrast mellom harmoni og dissonans
  2. i overført betydning: misstemning, uenighet
    Eksempel
    • små skurringer står i fare for å bli høylytt dissonans;
    • forhindre varig dissonans over Atlanteren
Artikkelside