Avansert søk

30 treff

Bokmålsordboka 30 oppslagsord

fullmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

fra lavtysk; etter latin plenipotentia

Betydning og bruk

  1. tillatelse, makt eller myndighet til å handle i en annens sted
    Eksempel
    • få fullmakt til å ta avgjørelser på vegne av selskapet;
    • samle inn fullmakter fra alle styremedlemmene
  2. dokument som gir fullmakt (1)
    Eksempel
    • har du fullmakt?
    • utstede fullmakt

myndighet

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • opptre med myndighet;
    • ha myndighet til å gjøre noe;
    • hvem har den avgjørende myndighet?
    • bevilgende og lovgivende myndighet;
    • det har du ingen myndighet til
  2. i flertall: styresmakt;
    offentlig instans;
    Eksempel
    • her må myndighetene ta ansvar!
    • de kommunale myndigheter

bemyndige

verb

Uttale

bemynˊdige

Opphav

av myndig

Betydning og bruk

gi myndighet, fullmakt
Eksempel
  • bemyndige styret til å avgjøre saken

fullmaktshaver

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

person som har fått fullmakt (1)

per prokura

Betydning og bruk

etter fullmakt;
forkorting p.p.;

akkreditere

verb

Uttale

akrediteˊre

Opphav

av fransk accréditer ‘vise tillit’

Betydning og bruk

  1. gi fullmakt til å være offisiell utsending eller til å være til stede
    Eksempel
    • diplomater nyter immunitet i det landet de er akkreditert;
    • flere hundre pressefolk er akkreditert til EU-toppmøtet
    • brukt som adjektiv:
      • akkreditert diplomat;
      • akkrediterte pressefolk
  2. gi offisiell godkjenning (til virksomhet, organisasjon, institusjon)
    Eksempel
    • bli akkreditert som universitet;
    • akkreditere nye masterutdanninger;
    • utføre tester på et akkreditert laboratorium
    • brukt som adjektiv:
      • akkrediterte universiteter
  3. gi fullmakt til å få penger utbetalt hos tredjemann

kommittere

verb

Betydning og bruk

overdra verv;
gi fullmakt til å utføre noe

Faste uttrykk

  • kommittere seg til
    gi bindende utsagn om

prokura

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Opphav

fra italiensk; av latin procurare ‘sørge for’

Betydning og bruk

fullmakt til å forhandle på en annens vegne, fullmakt til å undertegne dokumenter
Eksempel
  • ha prokura

Faste uttrykk

  • per prokura
    etter fullmakt;
    forkorting p.p.

mandat

substantiv intetkjønn

Opphav

fra latin , av mandare ‘pålegge, gi i oppdrag’

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • ha mandat til å gjøre noe;
    • ha mandat fra styret
  2. arbeidsoppgave, oppdrag
    Eksempel
    • nemnda har fått et vidt mandat
  3. verv som representant i en folkevalgt forsamling;
    plass på Stortinget eller lignende
    Eksempel
    • partiet tapte et mandat ved siste valg;
    • nedlegge mandatet sitt
  4. styring, forvaltning, overhøyhet, særlig over tidligere kolonier

Faste uttrykk

  • bundet mandat
    standpunkt som er avgjort på forhånd
    • møte med bundet mandat

fullmaktsbrev

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk