Bokmålsordboka
bemyndige
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å bemyndige | bemyndiger | bemyndiga | har bemyndiga | bemyndig! |
bemyndiget | har bemyndiget | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
bemyndiga + substantiv | bemyndiga + substantiv | den/det bemyndiga + substantiv | bemyndiga + substantiv | bemyndigende |
bemyndiget + substantiv | bemyndiget + substantiv | den/det bemyndigede + substantiv | bemyndigede + substantiv | |
den/det bemyndigete + substantiv | bemyndigete + substantiv |
Uttale
bemynˊdigeOpphav
av myndigBetydning og bruk
gi myndighet, fullmakt
Eksempel
- bemyndige styret til å avgjøre saken