Bokmålsordboka
myndig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| myndig | myndig | myndige | myndige |
Opphav
av lavtysk mundich, opprinnelig ‘som har makt’; av gammelhøytysk munt ‘vern’Betydning og bruk
- som har nådd voksen alder, i Norge 18 år, og som kan gjøre avtaler og rå over egne midler uten medvirkning av verge (1;til forskjell fra mindreårig og umyndig
Eksempel
- nå myndig alder;
- han ble myndig i januar
- som vitner om makt og autoritet;
Eksempel
- tale i en myndig tone;
- gripe inn med myndig hånd;
- en myndig leder
- brukt som adverb:
- opptre myndig