Avansert søk

Bokmålsordboka 5 oppslagsord

dømme

verb

Opphav

norrønt dǿma; av dom (

Betydning og bruk

avsi dom (1, 1) i en rettssak;
idømme
Eksempel
- bli dømt skyldig;
- dømme noen til fengsel;
- hun ble dømt til å betale saksomkostningene;
- den tiltalte ble dømt til døden
- brukt som substantiv
  den dømte
utpeke vinneren eller passe på at reglene blir fulgt i en konkurranse
Eksempel
- dømme en kamp;
- dømme i en fiolinkonkurranse;
- dommeren dømte frispark
gjøre seg opp en mening om;
vurdere, bedømme
Eksempel
- dømme ut fra seg selv;
- det får andre dømme om;
- etter alt å dømme er det umulig
sette seg til doms over;
laste (2
Eksempel
- dømme andre strengere enn seg selv
- brukt som adjektiv
  ha en dømmende holdning

Faste uttrykk

den dømmende makten
domstolene
den dømmende makten er uavhengig av den lovgivende og den utøvende makten

retterting

substantiv intetkjønn

Opphav

av norrønt réttari ‘rettsstyrer, opprettholder av lov og rett’ og ting (

Betydning og bruk

på 1500- og 1600-tallet: rettsmøte eller domstol der kongen og riksrådet dømte;

kakstryking

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

om eldre forhold: straff der den dømte er bundet til en kak og blir kakstrøket

inkvisisjon

substantiv hankjønn

Opphav

fra latin , av inquirere ‘undersøke’

Betydning og bruk

undersøkelse, strengt forhør
i bestemt form entall, om eldre katolske forhold: kirkelig domstol som oppsporet og dømte kjettere

herredag

substantiv hankjønn

Opphav

Betydning og bruk

om eldre forhold i Danmark: årlig møte der kongen og riksrådet dømte som rikets høyeste domstol
om eldre forhold i Norge: møte av adelsmenn og lagmenn som under ledelse av kongelige kommissærer var landets høyeste domstol, gav forordninger og mottok klager og ønskemål fra allmennheten