Bokmålsordboka
dømme
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dømme | dømmer | dømte | har dømt | døm! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dømt + substantiv | dømt + substantiv | den/det dømte + substantiv | dømte + substantiv | dømmende |
Opphav
norrønt dǿma; av dom (1Betydning og bruk
- avsi dom (1, 1) i en rettssak;
Eksempel
- bli dømt skyldig;
- dømme noen til fengsel;
- hun ble dømt til å betale saksomkostningene;
- den tiltalte ble dømt til døden
- brukt som substantiv
- den dømte
- utpeke vinneren eller passe på at reglene blir fulgt i en konkurranse
Eksempel
- dømme en kamp;
- dømme i en fiolinkonkurranse;
- dommeren dømte frispark
- sette seg til doms over;
Eksempel
- dømme andre strengere enn seg selv
- brukt som adjektiv
- ha en dømmende holdning
Faste uttrykk
- den dømmende maktendomstolene
- den dømmende makten er uavhengig av den lovgivende og den utøvende makten