Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 15 oppslagsord

befaling

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Uttale

befaˊling

Betydning og bruk

Eksempel
  • gjøre noe på noens befaling

påbud

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

Eksempel
  • et påbud om betaling;
  • følge påbudene

reskript

substantiv intetkjønn

Opphav

fra latin, av rescribere ‘skrive tilbake’

Betydning og bruk

Eksempel
  • et kongelig reskript

ordre

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, fra latin ordo ‘orden’; samme opprinnelse som orden

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • gi ordre om noe;
    • lystre ordre;
    • en ordre er en ordre
  2. bestilling på varer
    Eksempel
    • bedriften fikk store ordrer fra utlandet;
    • annullere en ordre

Faste uttrykk

  • i ordre
    (vare) som er bestilt og i ferd med å klargjøres
  • stående ordre
    ordre som gjelder hele tiden
  • til egen ordre
    (sjekk, verdibevis) som skal utbetales til en selv

ordonnans

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk; beslektet med ordinere, opprinnelig ‘befaling, forordning’

Betydning og bruk

militær budbringer

marsj 2

interjeksjon

Opphav

fra fransk , av marcher ‘marsjere’

Betydning og bruk

  1. som utrop, befaling eller kommando: marsjer!
    Eksempel
    • fremad marsj!
  2. gå!
    Eksempel
    • marsj inn i huset!
    • marsj i seng!

kommando

substantiv hankjønn

Opphav

fra latin; jamfør kommandere

Betydning og bruk

  1. befaling, påbud, ordre
    Eksempel
    • gjøre noe på kommando;
    • lese opp en kommando fra sjefen;
    • hunden må lære å lystre kommando
  2. myndighet til å gi ordre;
    Eksempel
    • nestkommanderende overtok kommandoen;
    • hun hadde kommandoen over letemannskapene
  3. høyere militærmyndighet
  4. lett bevæpnet militær avdeling som er spesialtrent for sabotasjeoppdrag, overfall og lignende
  5. ordre en gir til en datamaskin for å få den til å utføre en bestemt operasjon

misjonsbefaling

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

befaling Jesus gav disiplene om å forkynne evangeliet blant alle folkeslag (jamfør bibeltekst i Matt 28,18–20);

imperativ 1

substantiv hankjønn

Opphav

fra middelalderlatin; av latin imperare ‘befale, byde’

Betydning og bruk

  1. verbalkategori som uttrykker en oppfordring, et påbud eller en befaling
  2. verb som er bøyd i imperativ (1, 1)
    Eksempel
    • ‘les’ og ‘kjør’ er imperativer

gebet

substantiv intetkjønn

Uttale

gebeˊt

Opphav

fra lavtysk opprinnelig ‘befaling, maktområde’

Betydning og bruk

Eksempel
  • det er utenfor mitt gebet