Bokmålsordboka
ordinere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ordinere | ordinerer | ordinerte | har ordinert | ordiner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| ordinert + substantiv | ordinert + substantiv | den/det ordinerte + substantiv | ordinerte + substantiv | ordinerende |
Opphav
av latin ordinare, av ordo ‘orden’Betydning og bruk
- vie til prest eller biskop
- forordne eller foreskrive en kur eller et legemiddel
Eksempel
- legen ordinerte diett