Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 11 oppslagsord

rugge

verb

Opphav

norrønt rugga

Betydning og bruk

  1. bevege seg fram og tilbake på samme sted;
    sette i gyngende bevegelse;
    Eksempel
    • båten rugget;
    • sitte og rugge i stolen;
    • han har rugget barnet i søvn
  2. få til å flytte seg;
    Eksempel
    • rugge en stein
  3. gå med voggende gange
    Eksempel
    • han rugget oppover bakken;
    • hun kom ruggende

krel

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør skotsk creel ‘(mat)kurv’ og engelsk cradle ‘vogge’

Betydning og bruk

Eksempel
  • få noe i krelen

inkunabel

substantiv hankjønn

Opphav

av latin incunabula ‘vogge, opphav’

Betydning og bruk

bok som er trykt i den første tiden etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet;

gynge 2

verb

Opphav

jamfør gammelfrisisk gunga ‘gå’; beslektet med gang

Betydning og bruk

  1. pendle fram og tilbake;
    Eksempel
    • gynge seg;
    • gynge fram og tilbake
  2. Eksempel
    • gynge opp og ned på vannet;
    • brua gynget under oss

Faste uttrykk

  • på gyngende grunn
    i en usikker situasjon eller tilstand
    • økonomien er på gyngende grunn

grav 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

norrønt grǫf; beslektet med grave (2

Betydning og bruk

  1. sted der en død person er gravlagt
    Eksempel
    • følge noen til graven;
    • senke en kiste i graven;
    • legge noen i graven;
    • sette blomster på graven;
    • moren ligger i graven;
    • hemmeligheten fulgte henne i graven
  2. utgravd rom til å fange dyr i

Faste uttrykk

  • den som graver en grav for andre, faller selv i den
    den som planlegger å skade andre, risikerer selv å bli offer for disse planene
  • fra vogge til grav
    hele livet
  • få en våt grav
    drukne
  • grave sin egen grav
    selv være årsak til mislykkethet
  • gå i graven
  • hinsides graven
    i tilværelsen etter døden
  • sende i graven
    være årsak til at noen dør
  • snu seg i graven
    om avdød person: være misfornøyd og protestere
    • våre forfedre vil snu seg i graven hvis de får vite dette
  • stille som i graven
    svært stille
  • stå med det ene beinet i graven
    være døden nær
  • stå på kanten av graven
    være like ved å dø
  • taus som graven
    helt taus

vogge 2, vugge 2

verb

Betydning og bruk

  1. bevege seg, gynge fram og tilbake, fra side til side eller opp og ned
    Eksempel
    • vogge med overkroppen;
    • gresset vogger i vinden;
    • måken vogger på bølgene
    • som adjektiv i presens partisipp:
      • voggende valsetakt
  2. sette i gyngende eller svaiende bevegelse
    Eksempel
    • vogge barnet i søvn

vogge 1, vugge 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

norrønt vagga, av vagge

Betydning og bruk

spedbarnsseng med meier som kan rugges (eller huskes)
Eksempel
  • ligge i vogga;
  • det ble ikke sunget for hennes vugge at hun skulle bli statsministeren ville ikke ventet det, bakgrunnen hennes tatt i betraktning;
  • vogga hennes stod i Grimstadhun ble født i Grimstad;
  • Morgedal er skisportens vogge

Faste uttrykk

  • fra vogga til graven
    hele livet

takt 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

latin tactus ‘berøring, følelse, virkning’

Betydning og bruk

  1. om mennesker: rytmisk bevegelse, regelmessig gange
    Eksempel
    • komme ut av takt(en);
    • ta, holde takten;
    • gå, ro i (rask, langsom) takt
    • i uttrykk som
      • vise gode, friske, lovende takter
    • om forbrenningsmotor: bevegelse som utføres under gang
  2. rytmisk lyd, rytmiske forhold i musikk og tale
    Eksempel
    • vogge i takt med skinneskjøtene, melodien
  3. enhet som et musikkstykke kan deles inn i (egentlig om dirigentens slag med taktstokken mot bordet)
    Eksempel
    • slå takten
    • taktart
      • ⁴⁄₄ takt skrives ofte C
  4. litt. versefot

slingre

verb

Opphav

beslektet med slenge (2 påvirket av nederlandsk og lavtysk slingeren

Betydning og bruk

  1. svinge, slenge hit og dit
    Eksempel
    • kjelken slingret i svingene
  2. om fartøy: rulle, vogge rett til siden
    Eksempel
    • skipet slingret kraftig i den grove sjøen

mei

substantiv hankjønn

meie 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

norrønt meiðr

Betydning og bruk

hver av to parallelle trelister eller jernskinner, oppbøyd foran, som en kjelke, slede eller spark glir på eller som en gyngestol eller vogge gynger på