Avansert søk

10 treff

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

utheve

verb

Opphav

etter tysk

Betydning og bruk

framheve, særlig: framheve i fortløpende tekst ved sperring, kursiv eller fete typer

utheving

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

det å utheve
Eksempel
  • en tekst med mange uthevinger

uthevelse

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

det å utheve
Eksempel
  • uthevelser i løpende tekst

nemlig

adverb

Opphav

fra lavtysk , opprinnelig ‘nevnt ved navn’

Betydning og bruk

  1. brukt for å utheve, forklare eller grunngi noe
    Eksempel
    • vi kom litt senere, nemlig på onsdag;
    • han kjenner stedet godt – han har nemlig vært der;
    • jeg kommer nemlig aldri til å gi opp!
  2. brukt i stedet for ‘ja’ som bekreftende svar
    Eksempel
    • er det du som har gjort det? – Nemlig!

Nynorskordboka 6 oppslagsord

utheve

utheva

verb

Opphav

etter tysk

Tyding og bruk

særleg: framheve (sekvens) i tekst ved hjelp av sperring, kursiv eller feite typar

merkje, merke 3

merkja, merka

verb

Opphav

norrønt merkja; av mark (5

Tyding og bruk

  1. setje merke på
    Døme
    • merke sauer;
    • løypa er merkt med raude band;
    • merke opp ein stig;
    • merke av på lista kven som er til stades
  2. setje spor etter seg;
    prege
    Døme
    • vere merkt av mange års slit
  3. stemple (som uheiderleg);
    Døme
    • ein merkt mann

Faste uttrykk

  • merkje av
    gjere synleg eller tydeleg med hjelp av merke;
    markere, peike ut, vise
  • merkje seg
    innprente seg noko;
    merke seg
  • merkje seg ut
    skilje seg ut
    • merkje seg ut frå dei andre
  • merkje ut
    peike ut, utheve, skilje ut

han

pronomen

Opphav

norrønt hann, akkusativ hann, dativ honum, genitiv hans

Tyding og bruk

  1. brukt om person eller annan skapning av hankjønn (1) og om ting eller omgrep med namn av hankjønn (2) når desse er (rekna for) eller blir kjende i samanhengen:
    Døme
    • far min sa at han skulle gjere det;
    • der kjem Ola, han spring;
    • eg spurde han kva han eigenleg meinte;
    • fanden har hestehov, og han haltar;
    • ormen freste høgt, men han hogg ikkje;
    • båten rulla, men han kantra ikkje
    • brukt etter ei setning for å ta opp att og utheve subjektet:
      • guten var snill, han
    • med eit etterfølgjande ledd som avgrensar innhaldet av pronomenet:
      • han var småbrukar, faren
    • brukt rett etter eit trykksterkt substantiv for å ta opp att dette:
      • kofferten, han kan du ta
    • brukt føre mannsnamn:
      • han Per;
      • han far
    • i genitiv:
      • den hatten er hans;
      • kona hans Gunnar
    • brukt som peikande pronomen:
      • han med den blå genseren;
      • han er det!
  2. brukt med tyding nær det ubundne pronomenet ein:
    Døme
    • han må nok passe seg i dag det er så glatt
  3. brukt med same tyding som det om luft- og vêrtilhøve:
    Døme
    • han regnar, er kald, blæs
  4. i uttrykk:
    Døme
    • vere tidleg på hanvere tidleg oppe

Faste uttrykk

  • vere på han
    vere full

merkje ut

Tyding og bruk

peike ut, utheve, skilje ut;
Sjå: merkje

ho 2

pronomen

Opphav

norrønt hon, akkusativ hana, dativ henni, genitiv hennar

Tyding og bruk

  1. brukt om person eller annan skapning av hokjønn (1) og om ting eller omgrep med namn av hokjønn (2) når desse er (rekna for) eller blir kjende i samanhengen
    Døme
    • mor mi sa at ho skulle gjere det;
    • der kjem Kari, ho spring;
    • eg spurde ho kva ho eigenleg meinte;
    • bikkja høyrdest sinna ut, men ho beit ikkje nokon;
    • brua var skrøpeleg, det var berre så vidt ho heldt ein mann;
    • framsyninga slutta som ho byrja;
    • han gav ho boka;
    • gje henne pengane no
    • brukt etter ei setning for å ta opp att og utheve subjektet
      • jenta var snill, ho
    • med eit etterfølgjande ledd som avgrensar innhaldet av pronomenet
      • ho var lærar, mora
    • brukt rett etter eit trykksterkt substantiv for å ta opp att dette
      • veska, ho kan du bere
    • brukt føre kvinnenamn
      • ho Kari;
      • ho mor
  2. i genitiv
    Døme
    • den hatten er hennar;
    • mannen hennar Brit
  3. brukt som peikande pronomen
    Døme
    • ho med den gule genseren;
    • ho er det!

nemleg

adverb

Opphav

frå lågtysk , opphavleg ‘nemnd med namn’

Tyding og bruk

  1. brukt for å utheve, forklare eller grunngje noko
    Døme
    • vi kom litt seinare, nemleg på onsdag;
    • ho kjenner staden godt – ho har nemleg vakse opp der;
    • eg kjem nemleg aldri til å gje meg!
  2. brukt i staden for ‘ja’ som stadfestande svar
    Døme
    • er det du som har gjort det? – Nemleg!