Avansert søk

34 treff

Bokmålsordboka 6 oppslagsord

styremakt, styresmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

regjerende, administrerende myndighet, øvrighet

samfunnsmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

makt (og makthavere) i et samfunn;
Eksempel
  • tilpasse seg samfunnsmakten;
  • erobring av samfunnsmakten

lovgivningsmakt, lovgiingsmakt, lovgivingsmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

  1. styresmakt som vedtar lover
  2. makt, myndighet til å vedta lover

sentralmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

  1. sentral styresmakt;
    sentralisert makt
    Eksempel
    • sentralmakten i Oslo;
    • kjempe mot sentralmakten i partiet
  2. i bestemt form flertall: fellesbetegnelse for Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket i tiden før og under første verdenskrig

myndighet

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

  1. Eksempel
    • opptre med myndighet;
    • ha myndighet til å gjøre noe;
    • hvem har den avgjørende myndighet?
    • bevilgende og lovgivende myndighet;
    • det har du ingen myndighet til
  2. i flertall: styresmakt;
    offentlig instans;
    Eksempel
    • her må myndighetene ta ansvar!
    • de kommunale myndigheter

revolt

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk; jamfør revoltere

Betydning og bruk

væpnet oppstand eller motstand mot styresmakt;

Nynorskordboka 28 oppslagsord

styremakt, styresmakt

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. makt til å styre
  2. særleg i fleirtal: nemning på dei som har den iverksetjande makta;
    dei styrande, makthavarane
    Døme
    • styremaktene i Noreg;
    • vende seg til styremaktene;
    • dei militære styremaktene

magistrat

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin ‘embete, embetsmann’, av magister

Tyding og bruk

til 1922: statleg styresmakt i byane

pass 3

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå tysk; av italiensk passaporto ‘hamneløyve’

Tyding og bruk

  1. legitimasjonspapir frå offentleg styresmakt som dokumenterer nasjonaliteten og identiteten til innehavaren
    Døme
    • vise passet sitt;
    • politiet skriv ut pass
  2. legitimasjon til særlege føremål

Faste uttrykk

  • få passet sitt påskrive
    få sterk kritikk;
    bli fråkjend all ære

viltstyre

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

øvste styresmakt (eigenleg Landbruksdepartementet) i jaktsaker

enkelvedtak, enkeltvedtak

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

vedtak gjort av offentleg styresmakt som gjeld rettar eller plikter til éin eller fleire bestemde personar
Døme
  • klage på kommunale enkelvedtak om skuleskyss

forsamling

substantiv hokjønn

Opphav

frå lågtysk, av forelda forsamle; jamfør samle

Tyding og bruk

  1. vald styresmakt;
    Døme
    • lovgjevande forsamling;
    • folkevald forsamling
  2. folk som er samla, særleg til møte;
    Døme
    • tale til forsamlinga;
    • forlate forsamlinga;
    • få forsamlinga med seg;
    • like seg best i små forsamlingar;
    • ei livleg forsamling;
    • ei brokete forsamling

utlegg

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. sum som blir betalt ut;
    utgift(er), (på)kostnad
    Døme
    • ha (eit) utlegg på 1000 kr til reparasjonar;
    • få store utlegg
  2. panterett som kjem etter vedtak av offentleg styresmakt (og ikkje etter tosidig, privat avtale) og mellom anna kan vere grunnlag for utpanting
  3. noko som er utlagt, til dømes åte for jakt

instans

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom tysk eller fransk; frå latin instantia ‘nærvære’

Tyding og bruk

  1. i jus: steg i rekkja av domstolar
    Døme
    • anke til ein høgare instans
  2. steg eller ledd, til dømes innan ein administrasjon
    Døme
    • instruks frå overordna instansar
  3. Døme
    • offisielle norske instansar;
    • ein offentleg instans

Faste uttrykk

  • i første instans
    i første omgang
  • i siste instans
    til sist;
    når alt kjem til alt

lovgjevingsmakt, lovgivingsmakt

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. styresmakt som vedtek lover
  2. makt, mynde til å vedta lover

attest

substantiv hankjønn

Uttale

atesˊt

Opphav

frå latin; jamfør attestere

Tyding og bruk

  1. (skriftleg) fråsegn, vitnemål, til dømes frå offentleg styresmakt eller arbeidsgjevar
    Døme
    • vitnemål og attestar;
    • få attest for god åtferd;
    • ha gode attestar;
    • leggje fram attest på noko;
    • utferde ein attest
  2. i overført tyding: (munnleg) vurdering, omtale av, fråsegn om prestasjon, arbeid, åtferd og liknande
    Døme
    • filmen fekk ein framifrå attest av meldarane;
    • boka set tankane i sving, og det er ingen dårleg attest