Avansert søk

22 treff

Bokmålsordboka 7 oppslagsord

Nynorskordboka 15 oppslagsord

geitekilling

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

unge av geit;

skrikke 2

skrikka

verb

Opphav

truleg lågtysk schricken ‘hoppe’

Tyding og bruk

om kalvar, kje og liknande: gjere eit og anna byks;
Døme
  • kalvane var yre og skrikka

, føde 3

føda

verb

Opphav

norrønt fǿða

Tyding og bruk

  1. gje, skaffe mat til;
    fôre;
    forsørgje
    Døme
    • ein godt;
    • seg sjølv;
    • garden kan fem kyr;
    • på ein familie
  2. om kvinne (eller meir sjeldan hodyr): setje til verda
    Døme
    • eit barn;
    • ormen før levande ungar;
    • ho fødde i går;
    • utan smerte;
    • ho er fødd i 1950;
    • vere fødd blind;
    • fru Ås, fødd Olsen;
    • ingen er fødd meister
    • brukt som adjektiv
      • han er den fødde gjøglar
  3. Døme
    • tida før nye tankar

Faste uttrykk

  • bli fødd på ny
    bli (åndeleg) atterfødd
  • bli fødd
    kome til verda
  • fø fram
    ale eller fostre opp
    • fø fram ein kalv;
    • ho fødde fram ein son
  • fø opp
    ale eller fostre opp
    • fø opp 70 kje;
    • fø opp ungar
  • ikkje fødd i går
    slett ikkje urøynd;
    ikkje lett å lure

besøkje, besøke

besøkja, besøka

verb

Uttale

besøˊkje; besøˊke

Opphav

av lågtysk besoken, opphavleg ‘oppsøkje’; av søkje (1

Tyding og bruk

  1. sjå innom, helse på, vere i lag med;
    Døme
    • besøkje ei tante;
    • besøkje slektningar i utlandet;
    • besøkje nokon på sjukehuset
  2. møte fram til, delta på, vere til stades for;
    Døme
    • besøkje eit museum;
    • turistar som besøkjer Noreg;
    • utstillinga vart besøkt av mange;
    • parken er ofte besøkt av dei som bur i nærleiken;
    • arrangementet var dårleg besøkt

apostrof

substantiv hankjønn

Uttale

apostroˊf

Opphav

av gresk apostrophos ‘vende bort’, fordi aksentteiknet vender bort

Tyding og bruk

i ortografi: teiknet ‘, som markerer genitiv i ord som endar på -s, -x eller -z, eller markerer at éin eller fleire bokstavar er sløyfa ved samandraging;
til dømes i Vesaas’ bøker, har’kje