Nynorskordboka
oppsøkje, oppsøke
oppsøkja, oppsøka
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å oppsøkaå oppsøke | oppsøker | oppsøkte | har oppsøkt | oppsøk! |
å oppsøkjaå oppsøkje | oppsøkjer |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
oppsøkt + substantiv | oppsøkt + substantiv | den/det oppsøkte + substantiv | oppsøkte + substantiv | oppsøkande |
oppsøkjande |
Tyding og bruk
sjå etter og finne;
Døme
- oppsøkje gamle kjende;
- oppsøkje advokat
Faste uttrykk
- oppsøkjande verksemddet å ta kontakt med eller vende seg til folk der dei er
- drive oppsøkjande verksemd og synleggjere lokal mat