Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 26 oppslagsord

tenking

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. det å tenkje;
    Døme
    • nytenking
  2. det som blir tenkt;
    tankar
    Døme
    • kulturrevolusjonen i Kina la vekt på Maos tenking

rasjonell

adjektiv

Tyding og bruk

  1. bygd på fornuft og forstand;
    motsett irrasjonell
    Døme
    • rasjonell tenking
  2. føremålstenleg, vel gjennomtenkt;
    arbeidssparande, praktisk, effektiv
    Døme
    • sikre ei rasjonell utnytting av ressursane

rasjonalisme

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

  1. filosofisk retning som hevdar at fornuft og tenking er den grunnleggjande kjelda til kunnskap og erkjenning;
    til skilnad frå empirisme
  2. teologisk retning, særleg på 1700-talet, som prøvde å forklare religion rasjonelt

logikk

substantiv hankjønn

Opphav

frå gresk , av logos ‘ord, tanke, fornuft’

Tyding og bruk

  1. grein av filosofien som studerer prinsippa for følgjerett tenking
    Døme
    • studere logikk
  2. (evne til) klar, følgjerett tankegang
    Døme
    • det er ein brest i logikken i provføringa hans
  3. regelbunden samanheng
    Døme
    • den indre logikken i naturen

Faste uttrykk

  • formal logikk
    del av logikken som ligg nær matematikken og som undersøkjer gyldigheita til ein argumentasjon ut frå den reint formale samanhengen mellom ledda i argumentasjonen, til dømes mellom premissar og konklusjon

livsfilosofi

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

  1. filosofi som gjeld menneskelivet
  2. personleg livssyn som byggjer på eiga røynsle og tenking

kognisjon

substantiv hankjønn

Opphav

av latin cognitio ‘kunnskap’, ‘erkjenning’

Tyding og bruk

samling mentale prosessar som gjeld sansing, læring og tenking

kontemplasjon

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin , av contemplari ‘sjå på’

Tyding og bruk

djup tenking;
(filosofisk) grubling;
Døme
  • ha rom for kontemplasjon og meditasjon

instrumentell

adjektiv

Tyding og bruk

  1. som gjeld instrument (3)
  2. som tener som eit middel eller ein reiskap
    Døme
    • instrumentell kunnskap;
    • instrumentell tenking

intelligens

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom tysk og fransk; frå latin intelligentia

Tyding og bruk

evne til logisk tenking;
forstand
Døme
  • folk med høg intelligens;
  • ha låg intelligens

Faste uttrykk

  • emosjonell intelligens
    evne til forstå eigne kjensler og kjenslene til andre
  • kunstig intelligens
    eigenskap ved datamaskinar som minner om menneskeleg intelligens, til dømes evne til å resonnere, lære og korrigere seg sjølv
  • sosial intelligens
    evne til omgåast andre menneske

tanke-

i samansetning

Tyding og bruk

som har med tanke (1 og tenking å gjere;