Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 79 oppslagsord

karakter

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; frå gresk kharakter, av kharassein ‘risse inn’

Tyding og bruk

  1. kjenneteikn, særpreg
    Døme
    • besøket fekk ein offisiell karakter;
    • krisa er av forbigåande karakter
  2. psykisk eigenskap;
    Døme
    • ho har svak karakter
  3. person eller figur i film, teaterstykke eller roman;
    Døme
    • Holbergs karakterar;
    • bli kjend med karakterane i filmen
  4. mål på skuleprestasjonar
    Døme
    • gje karakter;
    • få ein god karakter

fire 1

determinativ kvantor

Opphav

av dansk fire; same opphav som norrønt fjórir

Tyding og bruk

  1. grunntalet 4
    Døme
    • fire år;
    • klokka fire;
    • så sikkert som to og to er fire
  2. karakter (4) i ein skala frå 1 til 6
    Døme
    • få fire i engelsk

Faste uttrykk

  • på alle fire
    på kne og hender
    • krype på alle fire
  • tre–fire
    • tre til fire
      • prosjektet er ferdig om tre–fire år;
      • det er tre–fire varmegrader ute
    • nokre få
      • har du ein tre–fire minutt?
      • ho vakna ein tre–fire gongar i løpet av natta
  • under fire auge
    på tomannshand;
    toeine
    • ei samtale under fire auge

preg

substantiv inkjekjønn

Opphav

av prege

Tyding og bruk

  1. særmerkt form, utsjånad, eigenskap eller karakter
    Døme
    • setje sitt preg på noko
  2. mønster som er stempla inn på mynt eller liknande

Faste uttrykk

  • bere preg av
    vitne om
    • budsjettet ber preg av små inntekter

eg 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

substantivering av eg (2

Tyding og bruk

  1. eins eigen person;
    eins eigenlege karakter eller personlegdom;
    Døme
    • eget og omverda;
    • mitt tidlegare eg;
    • finne sitt sanne eg
  2. forteljar i 1. person eintal i ein litterær tekst
    Døme
    • det lyriske eget

Faste uttrykk

  • mitt andre eg
    • den løynde eller ukjende sida av personlegdomen
      • avsløre sitt andre eg
  • mitt betre eg
    den moralske delen av personlegdomen;
    det gode i ein person
    • mitt betre eg overvann mitt svakare

-ist

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom latin -ista; frå gresk -istes

Tyding og bruk

  1. suffiks brukt til å lage substantiv som er nemning for person med ein viss handlemåte, tenkjemåte, karakter, tilhug og liknande;
  2. suffiks brukt for å lage substantiv som er nemning for person som er tilhengjar av ei viss åndeleg eller ideologisk rørsle, ein viss doktrine og liknande;
  3. suffiks brukt til å lage substantiv som er nemning for person som driv med vitskap, yrke, kunst, hobby, utfører ei handling og liknande;

nokturne, noktyrn

substantiv hankjønn

Uttale

nåktyrˊn

Opphav

gjennom fransk; frå mellomalderlatin ‘nattleg song’

Tyding og bruk

musikkstykke av romantisk, drøymande karakter, særleg for piano
Døme
  • ein nokturne av Chopin

monofoni

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør -foni

Tyding og bruk

  1. musikk av einstemmig karakter
  2. lydattgjeving via éin kanal;
    til skilnad frå stereofoni

engelsk 1

substantiv hankjønn eller inkjekjønn

Opphav

av engelsk (2

Tyding og bruk

  1. vestgermansk (2 språk hovudsakleg brukt i Storbritannia, Irland, USA, Canada, Australia og New Zealand og brukt som offisielt og administrativt språk i mange land i Afrika, Asia, Oseania og Karibia
    Døme
    • høyre god engelsk på radioen;
    • dei slit litt med engelsken
    • brukt i nøytrum:
      • ho snakkar eit framifrå engelsk;
      • på godt engelsk
  2. engelsk språk som undervisningsfag
    Døme
    • få god karakter i engelsk

kulør

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk; frå latin color ‘farge’

Tyding og bruk

  1. Døme
    • håret hans hadde ein kraftig rosa kulør
  2. i overført tyding: preg, karakter
    Døme
    • det er ikkje tvil om den politiske kuløren til avisa;
    • småorda gjev kulør til språket

Faste uttrykk

  • setje kulør på
    live opp
    • innslaget sette kulør på føredraget;
    • han set verkeleg kulør på tilværet
  • vise kulør
    seie meininga si om noko

kultfigur

substantiv hankjønn

Opphav

av kult (1

Tyding og bruk

  1. person eller karakter, ofte artist eller skodespelar, som appellerer sterkt til ei gruppe menneske;
    jamfør kultstatus
    Døme
    • han vart ein kultfigur i undergrunnsmiljøet;
    • ho er ein kultfigur i næringslivet
  2. figur eller statue som blir tilbeden som ein del av ein kult (1, 1)
    Døme
    • kultfiguren i tre stod i tempelet