Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
8 treff

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

indusere

verb

Opphav

fra latin , av in ‘i, på’ og ducere ‘føre, lede’

Betydning og bruk

  2. i fysikk: framkalle elektrisk spenning eller magnetisme ved induksjon (2)
  3. i biologi: framkalle eller stimulere endring eller reaksjon
    Eksempel
    • indusere en fødsel
Artikkelside

induktor

substantiv hankjønn

Uttale

indukˊtor, i flertall indukˊtorer; induktoˊrer

Opphav

fra latin , av inductus, av inducere; jamfør indusere

Betydning og bruk

apparat til å indusere (2) høyspent vekselstrøm med
Artikkelside

induksjon

substantiv hankjønn

Opphav

fra latin , av inducere ‘føre inn’; jamfør indusere

Betydning og bruk

  1. i filosofi: det å slutte fra en rekke enkelttilfeller til det allmenne;
  2. i fysikk: det å få fram elektrisk strøm i en leder ved å endre magnetfeltet rundt
  3. i biologi: det at visse celler eller stoffer, særlig under fosterutviklingen, utløser en bestemt vekst hos visse andre celler eller gjør at visse andre stoffer dannes
  4. i medisin: det å framkalle eller stimulere til en ønsket respons

Faste uttrykk

  • elektromagnetisk induksjon
    produksjon av elektrisitet ved å forandre den magnetiske fluksen (1 gjennom strømkretsen
  • elektrostatisk induksjon
    det at elektrisk ladning blir utviklet på overflaten av en leder (3) når lederen blir plassert i et elektrostatisk felt
Artikkelside

dedusere

verb

Uttale

deduseˊre

Opphav

av latin de- og ducere ‘lede’

Betydning og bruk

slutte seg til eller bevise påstander om et enkelt tilfelle basert på allmenn eller generell kunnskap;
til forskjell fra indusere
Artikkelside

Nynorskordboka 4 oppslagsord

indusere

indusera

verb

Opphav

frå latin , av in ‘i, på’ og ducere ‘føre, leie’

Tyding og bruk

  2. i fysikk: få fram elektrisk straum eller magnetisme ved induksjon (2)
  3. i biologi: framkalle eller stimulere endring eller reaksjon
    Døme
    • indusere ein fødsel
Artikkelside

induktor

substantiv hankjønn

Uttale

indukˊtor, i fleirtal indukˊtorar; induktoˊrar

Opphav

frå latin , av inductus, av inducere; jamfør indusere

Tyding og bruk

apparat som kan indusere (2) vekselstraum med svært høg spenning
Artikkelside

induksjon

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin , av inducere ‘føre inn’; jamfør indusere

Tyding og bruk

  1. i filosofi: det å slutte frå ei rekkje einskildtilfelle til det allmenne;
  2. i fysikk: det å få fram elektrisk straum i ein leiar ved å endre magnetfeltet rundt
    Døme
    • elektrisk induksjon
  3. i biologi: det at visse celler eller stoff, særleg under fosterutviklinga, utløyser ein bestemt vekst hos visse andre celler eller gjer at visse andre stoff blir laga
  4. i medisin: det å framkalle eller stimulere til ein ønskt respons

Faste uttrykk

  • elektromagnetisk induksjon
    produksjon av elektrisitet ved å endre den magnetiske fluksen (1 gjennom ein straumkrins
  • elektrostatisk induksjon
    det at elektrisk ladning blir utvikla på overflata av ein leiar (3) når leiaren blir plassert i eit elektrostatisk felt
Artikkelside

dedusere

dedusera

verb

Uttale

deduseˊre

Opphav

av latin de- og ducere ‘leie’

Tyding og bruk

slutte seg til eller grunngje påstandar om eit særskilt tilfelle ut frå allmenn eller generell kunnskap;
til skilnad frå indusere
Artikkelside