Avansert søk

41 treff

Nynorskordboka 41 oppslagsord

spalte 2

spalta

verb

Opphav

frå tysk

Tyding og bruk

løyse opp i mindre delar;
bryte ned;
kløyve, splitte
Døme
  • spalte atom;
  • vatn kan spaltast ved elektrolyse;
  • partiet er spalta i ulike fraksjonar
  • brukt som adjektiv:
    • ein spalta personlegdom

spalte 1

substantiv hokjønn

Opphav

av spalte (2

Tyding og bruk

  1. avlang, smal opning;
    Døme
    • lyset kom inn gjennom ei spalte i taket
  2. loddrett kolonne av prenta tekst på avis-, bok- eller bladside
    Døme
    • overskrifta gjekk over fleire spalter
  3. liten del av blad eller avis der einkvan skriv om eit særskilt emne eller der ein særskild medarbeidar skriv
    Døme
    • skrive ei fast spalte i avisa

Faste uttrykk

  • figurere i spaltene
    bli omtalt i avisene

spørjespalte

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

spalte (1, 3) i eit blad, ei avis eller liknande der redaksjonen svarer på spørsmål frå lesarane

spaltist

substantiv hankjønn

Opphav

etter engelsk columnist, av column ‘spalte’

Tyding og bruk

skribent som har si eiga faste spalte (1, 3) i avis eller tidsskrift

spalting

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. Døme
    • spalting av atom
  2. det at nokon eller noko er spalta;
    splitta tilstand;
    splitting
    Døme
    • spaltinga i partiet

spaltefyll

substantiv inkjekjønn eller hokjønn

Tyding og bruk

tilfeldig stoff (3) som skal fylle opp ei spalte (1, 2) i avis eller blad

-spaltar

substantiv hankjønn

Opphav

av spalte (1

Tyding og bruk

stykke, overskrift eller liknande med så mange spalter som førsteleddet nemner;
i ord som einspaltar og tospaltar

splitte

splitta

verb

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. dele med fysisk makt;
    kløyve, spalte;
    skilje
    Døme
    • vassrøyret vart splitta i to
  2. få til å dele seg opp;
    Døme
    • politiet splitta demonstrantane
  3. vere årsak til splitting (2);
    jamfør splittande
    Døme
    • vedtaket splitta partiet
    • brukt som adjektiv:
      • eit splitta folk
  4. brukt som adjektiv: disharmonisk, motsetnadsfylt
    Døme
    • eit splitta sinn

Faste uttrykk

  • splitt og hersk
    det å svekkje motstandarar ved å gjere dei innbyrdes usamde

kløyve

kløyva

verb

Opphav

norrønt kljúfa

Tyding og bruk

  1. sprengje med kile, øks eller liknande
    Døme
    • kløyve ved;
    • kløyve ein kubbe i småbitar
  2. stykke opp i fleire delar;
    Døme
    • fjordane kløyver landet;
    • øya ligg midt i elva og kløyver henne
    • brukt som adjektiv
      • kløyvd tunge
  3. i kjemi: spalte, bryte ned
    Døme
    • gjærsoppen kløyver røyrsukker til druesukker
  4. i overført tyding: skape splitting (2)
    Døme
    • valet kløyver bygda

Faste uttrykk

  • kløyvd infinitiv
    mønster for infinitivsformer av verb i austnorske dialekter, der infinitivsformene endar på -a eller -e avhengig av om ordet er eit jamvektsord eller eit overvektsord
    • i dialekter med kløyvd infinitiv vil ein seie ‘å sova’, men ‘å skrive’

teig

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt teigr

Tyding og bruk

  1. utskifta, avgrensa, mindre jordstykke i innmark eller utmark
  2. om eldre forhold: kvart av dei (like store) stykka som eit jordstykke er delt i (slik at kvar del ligg mellom delar som andre eig eller bruker);
    jamfør teigblanding
  3. stykke av eng som ein slår på éin gong
  4. i overført tyding: del, sektor (av arbeid, verksemd, samfunnsliv)
    Døme
    • dette er ein uutforska teig
  5. del av tekst på avis- eller bokside;
    Døme
    • ho har ein fast teig i lokalavisa