rykk
substantiv hankjønn eller inkjekjønn
Opphav
av rykke (1Tyding og bruk
- det å rykke (1, 1), brå rørsle, kraftig napp
Døme
- det gjekk i rykk og napp – rykkevis;
- det gav ein rykk i henne;
- stanse med ein rykk – brått
- øving i vektlyfting
Faste uttrykk
- stå rykkengreie påkjenninga