Avansert søk

8 treff

Nynorskordboka 8 oppslagsord

instrument

substantiv inkjekjønn

Opphav

av latin instrumentum ‘utstyr, reiskap’, av instruere ‘byggje, ordne, skipe, undervise’; jamfør instruere

Tyding og bruk

  1. finare verktøy, reiskap eller apparat
    Døme
    • kirurgiske instrument;
    • instrumenta i kontrollrommet var plasserte på ei tavle
  2. i overført tyding: middel eller reiskap for å nå eit resultat
    Døme
    • språket er eit instrument for tanken
  3. innretning til å lage musikk med;
    Døme
    • spele fleire instrument

trekkbasun

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

basun (2) der ein endrar tonehøgda med å dra ein rørleg del av instrumentet fram eller attende;

trombone

substantiv hankjønn

Opphav

italiensk av tromba ‘trompet’; samanheng med tromme (1

Tyding og bruk

messingblåseinstrument der ein endrar tonehøgda med å dra ein rørleg del av instrumentet ut eller inn;

belg

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt belgr

Tyding og bruk

  1. (pose eller sekk av) flådd skinn som er rengt av eit dyr utan å vere skore opp i buken
  2. sekkforma reiskap brukt til å puste luft på elden for å auke temperaturen; jamfør blåsebelg og smiebelg
    Døme
    • dra belgen i smia
  3. del av orgel, trekkspel, sekkepipe eller liknande som pumpar luft inn i den delen av instrumentet som lagar lyd
    Døme
    • belgen på eit orgel;
    • dra belgen på trekkspelet
  4. noko som liknar ein belg (2)
    Døme
    • belgen på eit gammalt fotografiapparat
  5. midtstykke i ein trål

idiofon

adjektiv

Opphav

jamfør -fon (2

Tyding og bruk

som kling i seg sjølv, til dømes om instrument der lyden kjem av vibrasjon i sjølve instrumentet

reagere

reagera

verb

Opphav

av latin reagere ‘verke tilbake’

Tyding og bruk

  1. handle eller endre seg på ein viss måte som følgje av påverknad
    Døme
    • reagere raskt på ei oppmoding;
    • reagere positivt
  2. bli påverka eller påverke
    Døme
    • instrumentet reagerer på signal;
    • klor reagerer med dei fleste metalla
  3. Døme
    • reagere allergisk

musette

substantiv hankjønn

Uttale

mysetˊt

Opphav

frå fransk

Tyding og bruk

  1. sekkepipe brukt i Frankrike på 1600- og 1700-talet
  2. musikkstykke med basstemme som i instrumentet musette

intonasjon

substantiv hankjønn

Opphav

frå fransk; jamfør intonere

Tyding og bruk

  1. i musikk: fastsetjing av ein tone (med eit instrument eller med røysta)
    Døme
    • songaren hadde ein presis intonasjon
  2. i orgel- og pianobygging: siste justering for å få alle røystene i instrumentet til å klinge godt saman
    Døme
    • dei brukte lang tid på montering og intonasjon av orgelet
  3. i språkvitskap: setningsmelodi, tonegang