Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 6 oppslagsord

hybel

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt hýbýli, hýbǿli ‘hus, heim’

Tyding og bruk

eittroms bustad (som del av større husvære eller bygg)
Døme
  • bu på hybel

knøttliten

adjektiv

Tyding og bruk

svært liten, bitte liten
Døme
  • ein knøttliten bil;
  • den knøttvesle hybelen

rydje

rydja

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt ryðja ‘tømme, reinske’

Tyding og bruk

  1. reinske, få or vegen, fjerne;
    Døme
    • rydje loftet for mus, plassen for folk;
    • rydje i hagen om vårenrake lauv osv.;
    • rydje kvister av treethogge, skjere
    • i overført tyding:
      • rydje bort all tvil
  2. gjere ryddig, setje ting på plass, ordne (opp);
    Døme
    • rydje låven;
    • rydje i stova, på hybelen;
    • rydje av bordet
  3. bryte (opp), planere, stelle i stand, dyrke;
    Døme
    • rydje vegbrøyte;
    • rydje ny jord;
    • rydje seg ein buplass

Faste uttrykk

  • rydje opp i
    setje ein stoppar for (misbruk eller liknande);
    sanere
  • rydje or vegen
    drepe (nokon)
  • rydje ut
    gjere ende på, tyne

ruskete

adjektiv

Tyding og bruk

  1. om vêr: surt, stygt, utriveleg
    Døme
    • i dag er det ruskete ute
  2. Døme
    • det var ruskete inne på hybelen

rydde

rydda

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt ryðja ‘tømme, reinske’; same opphav som rydje

Tyding og bruk

  1. reinske, få or vegen, fjerne;
    Døme
    • rydde loftet for mus, plassen for folk;
    • rydde i hagen om vårenrake lauv osv.;
    • rydde kvister av treethogge, skjere
    • i overført tyding:
      • rydde bort all tvil
  2. gjere ryddig, setje ting på plass, ordne (opp)
    Døme
    • rydde låven;
    • rydde i stova, på hybelen;
    • rydde av bordet
  3. bryte (opp), planere, stelle i stand, dyrke
    Døme
    • rydde vegbrøyte;
    • rydde ny jord;
    • rydde seg ein buplass

Faste uttrykk

  • rydde opp i
    setje ein stoppar for (misbruk eller liknande);
    sanere
  • rydde or vegen
    drepe (nokon)
  • rydde ut
    gjere ende på, tyne

eigen

determinativ

Opphav

norrønt eiginn; opphavleg perfektum partisipp av eige (2

Tyding og bruk

  1. som (berre) høyrer til, vedkjem eller skriv seg frå ein sjølv;
    som ein sjølv høyrer til;
    personleg
    Døme
    • min eigen unge;
    • vårt eige land;
    • gå i sine eigne tankar;
    • ikkje vite sitt eige beste;
    • det var hans eigen feil;
    • gå mot sitt eige parti;
    • gjere noko på eige ansvar;
    • sjå noko med eigne auge
    • brukt som substantiv
      • tale til sine eigne;
      • krinse om sitt eige;
      • det er av sine eigne ein skal ha det
  2. som ein har for seg sjølv;
    Døme
    • ha sitt eige rom;
    • ha eigen inngang til hybelen;
    • ha si eiga meining om noko;
    • gå sin eigen veg;
    • det er eigne reglar for dette;
    • landet fekk sin eigen konge;
    • bygda vart eigen kommune
  3. Døme
    • ha eit eige lag med barn;
    • ein eigen sjarm;
    • ein eigen dåm