Avansert søk

4157 treff

Nynorskordboka 4157 oppslagsord

han

pronomen

Opphav

norrønt hann, akkusativ hann, dativ honum, genitiv hans

Tyding og bruk

  1. brukt om person eller annan skapning av hankjønn (1) og om ting eller omgrep med namn av hankjønn (2) når desse er (rekna for) eller blir kjende i samanhengen:
    Døme
    • far min sa at han skulle gjere det;
    • der kjem Ola, han spring;
    • eg spurde han kva han eigenleg meinte;
    • fanden har hestehov, og han haltar;
    • ormen freste høgt, men han hogg ikkje;
    • båten rulla, men han kantra ikkje
    • brukt etter ei setning for å ta opp att og utheve subjektet:
      • guten var snill, han
    • med eit etterfølgjande ledd som avgrensar innhaldet av pronomenet:
      • han var småbrukar, faren
    • brukt rett etter eit trykksterkt substantiv for å ta opp att dette:
      • kofferten, han kan du ta
    • brukt føre mannsnamn:
      • han Per;
      • han far
    • i genitiv:
      • den hatten er hans;
      • kona hans Gunnar
    • brukt som peikande pronomen:
      • han med den blå genseren;
      • han er det!
  2. brukt med tyding nær det ubundne pronomenet ein:
    Døme
    • han må nok passe seg i dag det er så glatt
  3. brukt med same tyding som det om luft- og vêrtilhøve:
    Døme
    • han regnar, er kald, blæs
  4. i uttrykk:
    Døme
    • vere tidleg på hanvere tidleg oppe

Faste uttrykk

  • vere på han
    vere full

ein viss stad

Tyding og bruk

Sjå: stad, viss
  1. Døme
    • han måtte skunde seg ein viss stad
  2. Døme
    • han ba dei reise ein viss stad
  3. Døme
    • ho fall på isen og slo seg ein viss stad;
    • den rekninga kan du stikke ein viss stad

viss 1

adjektiv

Opphav

norrønt víss, opphavleg samanfall med víss ‘vis’; samanheng med vis (2 og vite

Tyding og bruk

  1. sikker, avgjord, tvillaus;
    Døme
    • vere viss på noko;
    • vite for visst;
    • den vissaste råda mot forkjøling;
    • sant og visst;
    • sikkert og visst
  2. bestemd, fastsett
    Døme
    • sitje på sin visse plass;
    • visse grunnar;
    • med visse mellomrom;
    • på visse måtar;
    • ein viss herr Ås;
    • vere ei viss hjelp i

Faste uttrykk

  • ein viss mann
    fanden;
    jamfør hinmann
    • det var som ein viss mann styrde med dei
  • ein viss stad
    1. do (2, toalett (1)
      • han måtte skunde seg ein viss stad
    2. helvete (1)
      • han ba dei reise ein viss stad
    3. ræv, bak (1, 1);
      underliv (1)
      • ho fall på isen og slo seg ein viss stad;
      • den rekninga kan du stikke ein viss stad
  • i/til ei viss grad
    til dels, litt
    • i ei viss grad kan ein seie det;
    • eg er til ei viss grad einig med deg
  • i ein viss fart
    svært fort;
    brennfort
    • han forsvann i ein viss fart

trutne

trutna

verb

Opphav

norrønt þrútna; av truten

Tyding og bruk

  1. svelle opp;
    hovne
    Døme
    • føtene har trutna
  2. om treverk: svelle ut eller bli tett av væte
    Døme
    • den gisne stampen har trutna etter han vart sett i vatn;
    • døra har trutna så ho går ikkje att

stad 1

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt staðr; samanheng med stå (3

Tyding og bruk

  1. avgrensa geografisk område;
    flekk (2), plass
    Døme
    • finne ein høveleg stad til leirplass;
    • fastsetje tid og stad for møtet
  2. omgjevnad, område;
    Døme
    • vere frå ein liten stad;
    • reise frå stad til stad;
    • ha ein fin stad ved sjøen;
    • ein stad å vere
  3. mindre, avgrensa del av noko større
    Døme
    • det var feil fleire stader i boka;
    • han hadde brot tre stader i foten;
    • det var ein stad mellom femti og seksti tilhøyrarar
  4. varig verknad;
    Døme
    • det er ikkje nokon stad i det

Faste uttrykk

  • den evige staden
    Roma
  • ein viss stad
    1. do (2, toalett (1)
      • han måtte skunde seg ein viss stad
    2. helvete (1)
      • han ba dei reise ein viss stad
    3. ræv, bak (1, 1);
      underliv (1)
      • ho fall på isen og slo seg ein viss stad;
      • den rekninga kan du stikke ein viss stad
  • finne stad
    hende
    • hendinga fann stad for to år sidan
  • i nokons stad
    i same stilling eller situasjon som ein annan person er i
    • tenk deg i min stad;
    • ein vikar kom inn i hennar stad
  • same staden
    tilvising til ein stad i ein tekst som er nemnd tidlegare;
    forkorta sst.
  • til stades
    1. som er på den gjeldande plassen
      • alle elevane er til stades;
      • fyrsten var sjølv til stades
    2. som er eller eksisterer i ein samanheng;
      tilgjengeleg, nærverande;
      finst
      • føresetnadene er ikkje lenger til stades

indiskré, indiskre, indiskret

adjektiv

Opphav

gjennom fransk; frå latin indiscretus

Tyding og bruk

Døme
  • ho er litt indiskré;
  • han uttalte seg på ein indiskré måte

diskré, diskre, diskret 1

adjektiv

Uttale

diskreˊ

Opphav

gjennom fransk discret, frå latin discernere ‘skilje åt, skilje mellom’; jamfør diskret (2

Tyding og bruk

  1. som veit å teie med ein løyndom;
    Døme
    • han var diskré og stilte ikkje fleire spørsmål;
    • ho sa det på ein diskré måte
    • brukt som adverb
      • halde seg diskré i bakgrunnen
  2. dempa, moderat
    Døme
    • diskré fargar;
    • eit diskré skilt

stramme

stramma

verb

Tyding og bruk

  1. gjere stram;
    Døme
    • stramme klessnora;
    • stramme beltet
  2. vere eller bli trong
    Døme
    • buksa strammar kring livet

Faste uttrykk

  • stramme inn
    gjere knappare
    • stramme inn pengebruken
  • stramme inn på
    gjere (noko) knappare
    • stramme inn på pengebruken
  • stramme opp
    stive (seg) opp;
    irettesetje;
    refse (ein annan)
    • vi får stramme han opp litt

klarsignal

substantiv inkjekjønn

Opphav

av klar (2

Tyding og bruk

signal (1) som syner at nokon eller noko kan begynne
Døme
  • han har fått klarsignal til å hoppe;
  • dei venta på klarsignalet;
  • gje klarsignal til bygging

halde fram

Tyding og bruk

Sjå: fram, halde
  1. gå vidare, føre vidare, ikkje slutte
    Døme
    • ho heldt fram med å spele
  2. Døme
    • han heldt fram at han hadde vunne saka