Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
494 treff

Nynorskordboka 494 oppslagsord

fare 2

fara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt fara

Tyding og bruk

  1. flytte seg;
    reise, dra;
    jamfør farande (1)
    Døme
    • fare på fiske;
    • fare sin veg;
    • fare til Oslo med tog;
    • fare vidt;
    • fare sjøvegen;
    • fare vill;
    • der fór han;
    • har dei alt fare?
    • tider som er farne
  2. sveipe over
    Døme
    • fare over åkeren;
    • fare gjennom boka
  3. flytte seg fort;
    suse, fyke, renne
    Døme
    • fare gjennom lufta;
    • fare over ende;
    • fare opp;
    • fare på dør;
    • fare laus på nokon
  4. halde på, drive (med)
    Døme
    • fare med sladder;
    • det fer til å kvelde;
    • fare stilt med noko

Faste uttrykk

  • fare fram
    bere seg åt;
    te seg
    • fare sømeleg fram
  • fare ille
    få ei lei medferd
    • dei fer ille på glattisen
  • fare ille med
    behandle brutalt
    • livet har fare ille med han
  • fare saman
    støkke (1, 1)
    • eit lysglimt fekk han til å fare saman
  • fare vill
  • fare åt
    oppføre seg, te seg;
    bere seg åt
    • han hadde fare gale åt
  • ikkje ha mykje å fare med
    ha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
  • ille faren
    ille ute, dårleg stelt
    • den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren
  • la fare
    gje opp, droppe
    • la fare tankane om dette
Artikkelside

fare 1

substantiv hankjønn

Opphav

frå lågtysk opphavleg ‘forfølging’; samanheng med fare (2

Tyding og bruk

tilstand da ulykke, skade, tap eller liknande kan skje;
noko trugande;
Døme
  • det er fare for streik;
  • det er fare på ferde;
  • det er fare for livet;
  • det er ingen fare med meg;
  • det lurar mange farar;
  • ane fred og ingen fare;
  • stå i fare for å miste noko;
  • pasienten er utanfor fare
Artikkelside

faren

adjektiv

Opphav

perfektum partisipp av fare (2

Tyding og bruk

som har fare (i tid eller rom)
Artikkelside

ulæte 1

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. Døme
    • høyre noko ulæte
  2. stygg åtferd;
    Døme
    • fare med ulæte
Artikkelside

ulykke, ulukke

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt úlykka; av lågtysk ungelucke

Tyding og bruk

  1. hending som valdar stor skade og som ikkje er tilsikta;
    alvorleg uhell
    Døme
    • bli utsett for ei ulykke;
    • døy i ei ulykke;
    • ulykka hende da bilen skulle køyre forbi;
    • det glatte føret gjev fare for ulykker
  2. skadeleg forhold;
    ulykkeleg omstende eller lagnad
    Døme
    • føre ulykke over nokon;
    • det er ei ulykke å vekse opp i slummen;
    • det er inga ulykke om vi må vente litt;
    • ulykka er at middelet ikkje finst

Faste uttrykk

  • ei ulykke kjem sjeldan aleine
    når noko går gale, kan ein rekne med at endå meir går gale
  • gjere ei ulykke på
    gjere alvorleg skade på
    • pass dykk, elles gjer eg ei ulykke på dykk!
  • kome i ulykka
    bli uynskt gravid
  • til all ulykke
    ulykkelegvis
    • til all ulykke låg det grus på bakken slik at eg sklei og velta med sykkelen
Artikkelside

skråplan

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

plan (2, 1) som står på skrå;
flate som hallar

Faste uttrykk

  • hamne/kome på skråplanet
    kome gale i veg i livet
    • jentene stod i fare for å hamne på skråplanet;
    • dei hjelper menneske som har kome på skråplanet
Artikkelside

ute

adverb

Opphav

norrønt úti; av ut

Tyding og bruk

  1. under open himmel, i friluft, utandørs
    Døme
    • gå ute og fryse;
    • liggje ute;
    • barna er ute og leiker;
    • eg finn dei korkje ute eller inne;
    • ute på trappa
  2. utanfor sitt vanlege hus, hylster, dekke eller liknande
    Døme
    • kjuklingen er ute av skalet;
    • skjorteflaket heng ute
    • i overført tyding: utanfor ein vanleg eller tidlegare tilhaldsstad
      • han er ute or soga;
      • eg er ute av stand til å skjøne det;
      • vere ute av seg (av sorg) – heilt fortvilt
  3. ikkje heime, ikkje til stades
    Døme
    • sjefen er ute;
    • vere ute og handle;
    • ete ute (på restaurant e l)
    • han var ute under krigen – utanlands
  4. unna eit visst utgangspunkt;
    Døme
    • ute på fjorden, åkeren;
    • ute på kjøkenet
    • ved eller nærmare havet
      • ute ved kysten;
      • ute på øyane
  5. i verksemd, på ferde, til stades
    Døme
    • vere tidleg, seint ute – med å kome, med å utvikle seg e l;
    • ho er ute med strekane sine;
    • han er ute og skriv i avisa att;
    • vere ute etter revansje;
    • når ulykka er ute
  6. Døme
    • vere ute for eit uhell, for ein svindlar
  7. Døme
    • fristen, eventyret er ute;
    • før året er ute;
    • det er ute med meg – eg er fortapt, ferdig

Faste uttrykk

  • ille ute
    i store vanskar;
    i stor fare
    • bøndene var ille ute når innhaustinga slo feil
  • vere ute etter
    prøve å treffe (nokon); prøve å få has på
Artikkelside

skikkeleg

adjektiv

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. Døme
    • skikkelege folk
    • brukt som adverb:
      • fare skikkeleg åt
  2. som det skal vere;
    god eller stor nok
    Døme
    • ein skikkeleg gard;
    • få skikkeleg løn
  3. brukt som adverb: veldig, særs
    Døme
    • ein skikkeleg bra innsats;
    • dette vil gå skikkeleg gale
Artikkelside

trøyste 1

trøysta

verb

Opphav

norrønt treysta, jamfør traust; same opphav som trøyste (2

Tyding og bruk

ha mot eller styrke til;
Døme
  • ikkje trøyste å gå lenger;
  • ikkje trøyste seg til å fare
Artikkelside

søme seg

Tyding og bruk

passe med gjeldande sosiale og moralske normer;
vere som det skal, høve (2, 1);
Sjå: søme
Døme
  • fare fram som det sømer seg for godtfolk;
  • denne framferda sømer seg ikkje for politikarar
Artikkelside
Side 1 av 50