Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
Eitt treff

Nynorskordboka 17 oppslagsord

brutal

adjektiv

Opphav

frå fransk; av latin brutus ‘tung, dum, kjenslelaus’

Tyding og bruk

rå (5, 4), omsynslaust hard
Døme
  • brutal framferd
  • brukt som adverb:
    • handle brutalt
Artikkelside

neverett

substantiv hankjønn

Opphav

etter tysk Faustrecht; av neve (1 og rett (2

Tyding og bruk

rettslaus tilstand der dei sterkaste gjer det dei vil
Døme
  • eit brutalt samfunn der neveretten rådde
Artikkelside

møte 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

av mot (2

Tyding og bruk

  1. Døme
    • eit uventa møte
  2. avtalt samkome;
    samling, konferanse
    Døme
    • avtale eit møte med nokon;
    • kalle saman til eit møte;
    • halde eit møte;
    • møtet er heva;
    • sitje i eit møte;
    • veksle mellom fysiske og digitale møte
  3. samla gruppe av møtedeltakarar;
    Døme
    • møtet vedtok å utsetje saka
  4. situasjon som vekkjer kjensler eller tankar
    Døme
    • det første møtet med kjærleiken;
    • eit brutalt møte med røynda

Faste uttrykk

  • gå i møte
    nærme seg
    • gå undergangen i møte;
    • dei går gode tider i møte
  • gå/kome til møtes
    vise velvilje
  • kome nokon i møte
    møte nokon på halvvegen;
    vere imøtekomande
Artikkelside

mishandle

mishandla

verb

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

behandle brutalt;
bruke vald på;
skamfare
Døme
  • mishandle dyr;
  • fangane vart mishandla og torturerte
Artikkelside

kjeppjage

kjeppjaga

verb
kløyvd infinitiv: -a

Tyding og bruk

skysse av garde med kjepp;
jage fort og brutalt
Døme
  • han vart kjeppjaga av fryktlause ungdomar
Artikkelside

stå standrett

Tyding og bruk

òg: bli kravd brutalt til rekneskap;
Sjå: standrett
Artikkelside

fare ille med

Tyding og bruk

behandle brutalt;
Sjå: fare
Døme
  • livet har fare ille med han
Artikkelside

hundjage

hundjaga

verb
kløyvd infinitiv: -a

Tyding og bruk

brutalt jage nokon bort;
skysse av garde;
kjeppjage
Døme
  • hundjage nokon frå bygda
Artikkelside

fare 2

fara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt fara

Tyding og bruk

  1. flytte seg;
    reise, dra;
    jamfør farande (1)
    Døme
    • fare på fiske;
    • fare sin veg;
    • fare til Oslo med tog;
    • fare vidt;
    • fare sjøvegen;
    • fare vill;
    • der fór han;
    • har dei alt fare?
    • tider som er farne
  2. sveipe over
    Døme
    • fare over åkeren;
    • fare gjennom boka
  3. flytte seg fort;
    suse, fyke, renne
    Døme
    • fare gjennom lufta;
    • fare over ende;
    • fare opp;
    • fare på dør;
    • fare laus på nokon
  4. halde på, drive (med)
    Døme
    • fare med sladder;
    • det fer til å kvelde;
    • fare stilt med noko

Faste uttrykk

  • fare fram
    bere seg åt;
    te seg
    • fare sømeleg fram
  • fare ille med
    behandle brutalt
    • livet har fare ille med han
  • fare ille
    få ei lei medferd
    • dei fer ille på glattisen
  • fare saman
    støkke (1, 1)
    • eit lysglimt fekk han til å fare saman
  • fare vill
  • fare åt
    bere seg åt;
    te seg
    • han hadde fare gale åt
  • ikkje ha mykje å fare med
    ha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
  • ille faren
    ille ute, dårleg stelt
    • den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren
  • la fare
    gje opp, droppe
    • la fare tankane om dette
Artikkelside

valdta, valdtake

valdtaka

verb

Tyding og bruk

  1. tvinge til samleie med (trugsmål om) vald
    Døme
    • valdta ei kvinne
  2. undertrykkje brutalt
    Døme
    • nazistane valdtok Europa
Artikkelside
Side 1 av 2