Avansert søk

48 treff

Nynorskordboka 48 oppslagsord

sjølvfølgje, sjølvfølge, sjølvfylgje

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

noko som er sjølvsagt;
noko som ikkje treng nærmare forklaring eller grunngjeving
Døme
  • å takke for hjelpa bør vere ei sjølvfølgje;
  • eg reknar det som ei sjølvfølgje at de ryddar opp etter dykk

gud

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt goð, guð

Tyding og bruk

  1. overnaturleg skapning som har makt over naturen og menneska (og som blir æra og dyrka)
    Døme
    • greske gudar;
    • dyrke framande gudar;
    • bli æra som ein gud
  2. (brukt som særnamn) i monoteistiske religionar, særleg kristendomen: allmektig skapar som rår over verda og menneska;
    personleggjord åndeleg kraft som menneske ber til
    Døme
    • tru på Gud;
    • be til Gud;
    • takke Gud;
    • Gud vere lova;
    • Herren vår Gud;
    • forkynne Guds rike;
    • trua på Jesus som Guds son;
    • misbruke Guds namn;
    • lære at alle menneske er Guds barn
  3. brukt i utrop og andre meir eller mindre faste seiemåtar
    Døme
    • gud hjelpe meg;
    • gode gud for eit vêr;
    • gud, så redd eg vart;
    • det er eit guds under at det gjekk godt;
    • det var ei guds lykke at ikkje fleire liv gjekk tapt

Faste uttrykk

  • av Guds nåde
    som er svært evnerik
    • ein kunstnar av Guds nåde
  • det må gudane vite
    det aner eg ikkje
  • det skal gudane vite
    det er sikkert
  • eit syn for gudar
    noko som er svært vakkert eller umåteleg morosamt å sjå
  • for guds skuld
    framfor alt;
    for all del
    • sei for guds skuld ikkje noko
  • gud betre
    • brukt i utrop
      • gud betre oss for eit vêr;
      • gud betre for ei herleg tid
    • sant å seie;
      ærleg talt
      • det er nok slik fatt, gud betre
  • Gud nåde
    brukt som trugsel: måtte Gud vise nåde (til den som vågar det nemnde)
    • Gud nåde deg om du kjem for seint!
  • gud og kvarmann
    absolutt alle
    • han skrytte av det til gud og kvarmann
  • gud veit
    det er ikkje godt å seie;
    ingen kan vite
    • gud veit kvar han er no
  • gudane veit
    det er ikkje godt å seie;
    ingen kan vite
    • gudane veit korleis det gjekk til

takke 2

takka

verb

Opphav

norrønt þakka

Tyding og bruk

  1. uttrykkje takksemd;
    seie ‘takk’
    Døme
    • takke for hjelpa;
    • ho takka for gåva;
    • dei takkar for turen
  2. gje noko eller nokon æra eller ansvaret for;
    skulde
    Døme
    • det er mora å takke at ho er slik;
    • eg har berre meg sjølv å takke

Faste uttrykk

  • takka vere
    på grunn av;
    som følgje av;
    takk vere
    • det gjekk godt, takka vere bilbeltet
  • takke av
    • trekkje seg tilbake;
      ta avskil;
      slutte (i arbeid)
      • ho takka av etter mange år i styret
    • ta avskil med (nokon som sluttar i arbeid)
      • dei takka av gamle medarbeidarar
  • takke for seg
    • ta avskil og seie ‘takk’
      • gjestene takka for seg
    • slutte å verke
      • pc-en takka for seg
  • takke ja
    ta imot
    • takke ja til tilbodet;
    • eg vart invitert og takka ja
  • takke nei
    avslå
    • takke nei til tilbodet
  • takke seg til
    like noko betre enn noko anna;
    heller vilje ha
    • takke meg til den gamle ordninga

takka vere

Tyding og bruk

på grunn av;
som følgje av;
Sjå: takke
Døme
  • det gjekk godt, takka vere bilbeltet

takke seg til

Tyding og bruk

like noko betre enn noko anna;
heller vilje ha;
Sjå: takke
Døme
  • takke meg til den gamle ordninga

takke nei

Tyding og bruk

avslå;
Sjå: takke
Døme
  • takke nei til tilbodet

takke av

Tyding og bruk

Sjå: takke
  1. trekkje seg tilbake;
    ta avskil;
    slutte (i arbeid)
    Døme
    • ho takka av etter mange år i styret
  2. ta avskil med (nokon som sluttar i arbeid)
    Døme
    • dei takka av gamle medarbeidarar

takke for seg

Tyding og bruk

Sjå: takke
  1. ta avskil og seie ‘takk’
    Døme
    • gjestene takka for seg
  2. slutte å verke
    Døme
    • pc-en takka for seg

takke ja

Tyding og bruk

ta imot;
Sjå: ja, takke
Døme
  • takke ja til tilbodet;
  • eg vart invitert og takka ja

vegner

substantiv

Opphav

norrønt á, af einhvers vegna, truleg genitiv fleirtal av vegr ‘veg’; etter lågtysk van enes wegene

Tyding og bruk

Døme
  • takke på vegner av bygdefolketbere fram takk frå bygdefolket;
  • ho talte på eigne og mange andres vegnerbåde for seg sjølv og mange andre;
  • eg skjemmest på dine vegner!i din stad