Avansert søk

8 treff

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

stab

substantiv hankjønn

Opphav

tysk egentlig ‘kommandostav’

Betydning og bruk

  1. personell under militær sjef, særlig om administrativ eller planleggende militær avdeling
    Eksempel
    • tjenestgjøre ved staben;
    • generalstab, kompanistab, troppsstab
  2. personale i en større bedrift som utfører administrativt, planleggende og koordinerende arbeid;
    til forskjell fra linje (10)
  3. Eksempel
    • firmaet har en stor stab av flinke medarbeidere

murring

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

  1. det å murre (1)
    Eksempel
    • det er murring i staben
  2. det å murre (2)
    Eksempel
    • kjenne murring i magen

stabskompani

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

kompani i en infanteribataljon som utfører tjeneste for staben

flaggkaptein

substantiv hankjønn

Opphav

av flagg

Betydning og bruk

  1. skipssjef på fartøyet der sjefen for flåtestyrkene oppholder seg
  2. om eldre forhold: eldste sjøoffiser i staben til sjefen for en flåte (2) eller eskadre

Nynorskordboka 4 oppslagsord

stab

substantiv hankjønn

Opphav

frå tysk; same opphav som stav som var eit merke på militær makt

Tyding og bruk

  1. personell under ein militær sjef, særleg om ei administrativ eller planleggjande militær avdeling
    Døme
    • generalstab;
    • gjere teneste ved staben
  2. personell i ei større bedrift som utfører administrativt, planleggjande og koordinerande arbeid, til skilnad frå linje (9)
  3. Døme
    • firmaet har ein stab av flinke medarbeidarar

hovudkvarter

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. i militærstell: stad der øvstkommanderande og staben held til
    Døme
    • hovudkvarteret for NATO ligg i Brussel
  2. samlingsstad for ei gruppe
    Døme
    • misjonsforeininga har hovudkvarteret sitt her

flaggkaptein

substantiv hankjønn

Opphav

av flagg

Tyding og bruk

  1. skipssjef på fartøyet der sjefen for flåtestyrkane held til
  2. om eldre forhold: eldste sjøoffiser i staben til sjefen for ein flåte (2) eller eskadre

daudkjøt, daudkjøtt

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

  1. svampete, kjenslelaust vev i sår
  2. slapp og dårleg trent muskulatur
    Døme
    • kvitte seg med feitt og daudkjøt
  3. i overført tyding: overflødig eller uproduktiv del av noko
    Døme
    • staben har litt daudkjøt;
    • det er ikkje rom for daudkjøt på laget