Bokmålsordboka
murre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å murre | murrer | murra | har murra | murr! |
| murret | har murret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| murra + substantiv | murra + substantiv | den/det murra + substantiv | murra + substantiv | murrende |
| murret + substantiv | murret + substantiv | den/det murrede + substantiv | murrede + substantiv | |
| den/det murrete + substantiv | murrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt murra; i betydningen ‘knurre’ beslektet med tysk murmeln ‘mumle’Betydning og bruk
- knurre, brumme (av misnøye);
Eksempel
- folk murrer over skattene
Eksempel
- det murret i tanna