paladin
substantiv hankjønn
Opphav
gjennom italiensk eller fransk; frå latin palatinus ‘embetsmann ved hoffet’Tyding og bruk
- i gammal fransk heltedikting: kvar av dei tolv riddarane i følgjet til Karl den store;helt (1) som kjemper mot urett
- ukritisk tilhengjar;følgjesvein, våpendragar (1)