Nynorskordboka
forville
forvilla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forvillaå forville | forvillarforviller | forvilte | har forvilt | forvill! |
| forvillar | forvilla | har forvilla | forvill!forvilla!forville! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forvilt + substantiv | forvilt + substantiv | den/det forvilte + substantiv | forvilte + substantiv | forvillande |
| forvilla + substantiv | forvilla + substantiv | den/det forvilla + substantiv | forvilla + substantiv | |
Opphav
frå lågtysk; av for- (2 og villTyding og bruk
Faste uttrykk
- forville seg
- gå seg bort, fare vill;
hamne på feil stad- sauen forvilla seg inn på eit kjøpesenter;
- vi forvillar oss uti myrområde;
- ho har forvilla seg inn i feil yrke
- om dyr og planter: bli vill(etter å ha vore tam eller dyrka)
- krokusen har forvilla seg frå gamle hagar