Bokmålsordboka
vanvørde, vanvøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vanvørde | vanvørder | vanvørdte | har vanvørdt | vanvørd! |
| å vanvøre | vanvører | vanvørte | har vanvørt | vanvør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vanvørdt + substantiv | vanvørdt + substantiv | den/det vanvørdte + substantiv | vanvørdte + substantiv | vanvørdende |
| vanvørt + substantiv | vanvørt + substantiv | den/det vanvørte + substantiv | vanvørte + substantiv | vanvørende |
Betydning og bruk
- ringeakte, se ned på, vise forakt for
Eksempel
- vanvørde foreldrene sine
- forsømme, ikke ta vare på
Eksempel
- vanvørde barna