Bokmålsordboka
vørde, vøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vørde | vørder | vørdte | har vørdt | vørd! |
| å vøre | vører | vørte | har vørt | vør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vørdt + substantiv | vørdt + substantiv | den/det vørdte + substantiv | vørdte + substantiv | vørdende |
| vørt + substantiv | vørt + substantiv | den/det vørte + substantiv | vørte + substantiv | vørende |
Opphav
norrønt virða; beslektet med verdiBetydning og bruk
Eksempel
- han blir mindre vørdt enn de andre;
- hun vørder ikke noen ting
- ense, bry seg om
Eksempel
- du skal ikke vørde slikt snakk;
- hun vørder ikke å svare ham