Avansert søk

3 treff

Nynorskordboka 3 oppslagsord

skjøne, skjønne

skjøna, skjønna

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt skynja; av skjøn

Tyding og bruk

ha greie på;
forstå, innsjå
Døme
  • skjøne samanhengen;
  • ikkje skjøne eit ord;
  • skjøne at noko er gale;
  • dette går ikkje, skjønar du

Faste uttrykk

  • ikkje skjøne bæret
    ikkje forstå noko som helst
    • elevane skjøna ikkje bæret då læraren forklarte likningar med to ukjende;
    • dette skjønar eg ikkje bæret av
  • skjøne på
    • gjere seg opp ei meining om (noko)
    • gje ei påskjøning
      • skjøne på nokon for innsatsen
  • skjøne seg på
    ha innsikt i;
    forstå seg på
    • han skjønar seg ikkje på politikk

skjønn 2

adjektiv

Opphav

av lågtysk schone

Tyding og bruk

apostrofe

substantiv hankjønn

Uttale

apostroˋfe

Opphav

av gresk apostrophos ‘vende bort (frå)'; jamfør apo-

Tyding og bruk

i retorikk: høgtideleg tiltale (1, 1) til tenkt person, person som ikkje er til stades eller personifisert omgrep
Døme
  • ‘kom mai, du skjønne, milde!’ er ein apostrofe