elektrisk
adjektiv
Opphav
av nylatin electricus, av (vis) electrica ‘elektrisk (kraft)’, laga av den engelske fysikaren W. Gilbert, 1540–1603; opphavleg gresk elektron ‘rav’Tyding og bruk
- som gjeld, inneheld, lagar, leier eller blir driven av elektrisitetDøme- elektrisk opplading;
- elektrisk batteri;
- elektrisk kraft;
- elektrisk lys;
- elektrisk gitar
 - brukt som adverb:- bilen køyrde elektrisk
 
 
- i overført tyding: intenst, spentDøme- stemninga var elektrisk
 
Faste uttrykk
- elektrisk feltområde der elektriske krefter verkar;
 elektrisk kraftfelt
- elektrisk fiskfisk som kan gje elektrisk støyt
- elektrisk stolavrettingsapparat der den dødsdømde får dødelege elektriske støytar
- elektrisk støytbrå muskelsamantrekning og smertekjensle ein får når det går elektrisk straum gjennom kroppen