Nynorskordboka
elektrisk
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| elektrisk | elektrisk | elektriske | elektriske |
Opphav
av nylatin electricus, av (vis) electrica ‘elektrisk (kraft)’, laga av den engelske fysikaren W. Gilbert, 1540–1603; opphavleg gresk elektron ‘rav’Tyding og bruk
- som gjeld, inneheld, lagar, leier eller blir driven av elektrisitet
Døme
- elektrisk opplading;
- elektrisk batteri;
- elektrisk kraft;
- elektrisk lys;
- elektrisk gitar
- brukt som adverb:
- bilen køyrde elektrisk
- i overført tyding: intenst, spent
Døme
- stemninga var elektrisk
Faste uttrykk
- elektrisk feltområde der elektriske krefter verkar;
elektrisk kraftfelt - elektrisk fiskfisk som kan gje elektrisk støyt
- elektrisk stolavrettingsapparat der den dødsdømde får dødelege elektriske støytar
- elektrisk støytbrå muskelsamantrekning og smertekjensle ein får når det går elektrisk straum gjennom kroppen