Avansert søk

50 treff

Bokmålsordboka 23 oppslagsord

preteritum

substantiv intetkjønn

Uttale

preteˊritum; pretærˊritum

Opphav

av latin praeterire ‘gå forbi’

Betydning og bruk

  1. verbalform som uttrykker fortid i forhold til tidspunktet for utsagnet, for eksempel ‘det snødde i går’
  2. brukt i vilkårssetninger, for eksempel ‘hvis jeg hadde mange penger’, ‘var det mulig å få litt å drikke?’
  3. brukt i uttrykk for undring eller misnøye, for eksempel ‘det var stor gutt, det’, ‘det var dumt at du ikke kunne komme’

Faste uttrykk

  • preteritum futurum perfektum
    verbalform med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og perfektum av hovedverbet med ‘ha’ eller ‘være’ som hjelpeverb, for eksempel ‘vi skulle ha reist’, ‘vi ville ha reist’
  • preteritum futurum
    verbalform brukt til å uttrykke en handling som er framtidig i forhold til et gitt punkt i fortiden, med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skulle gå’, ‘vi ville gå’, ‘vi kom til å reise’
  • preteritum perfektum
    verbalform der hjelpeverbet står i preteritum og hovedverbet i perfektum partisipp, for eksempel ‘vi hadde reist’, ‘vi var reist’

pluskvamperfektum

substantiv intetkjønn

Opphav

av latin plus quam perfectum ‘mer enn perfektum’

Betydning og bruk

eldre betegnelse for preteritum perfektum

preteritum perfektum

Betydning og bruk

verbalform der hjelpeverbet står i preteritum og hovedverbet i perfektum partisipp, for eksempel ‘vi hadde reist’, ‘vi var reist’;

preteritumsystem

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

system som omfatter former av verb i preteritum (preteritum, preteritum perfektum, preteritum futurum)

preteritum futurum perfektum

Betydning og bruk

verbalform med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og perfektum av hovedverbet med ‘ha’ eller ‘være’ som hjelpeverb, for eksempel ‘vi skulle ha reist’, ‘vi ville ha reist’;

preteritum futurum

Betydning og bruk

verbalform brukt til å uttrykke en handling som er framtidig i forhold til et gitt punkt i fortiden, med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skulle gå’, ‘vi ville gå’, ‘vi kom til å reise’;

preteritumsform

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

bøyingsform som et verb kan ha i preteritum

imperfektum

substantiv intetkjønn

Opphav

fra latin ‘ufullendt’

Betydning og bruk

  1. verbalkategori som uttrykker at en handling eller tilstand utviklet seg i fortiden uten å nå noen avslutning;
    til forskjell fra perfektum
  2. eldre betegnelse for preteritum (i skandinaviske språk)

futurum

substantiv intetkjønn

Opphav

av latin futurus ‘som skal bli’

Betydning og bruk

i språkvitenskap: verbalform som markerer framtid

Faste uttrykk

  • presens futurum
    verbalform brukt til å uttrykke en framtidig handling med presens av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skal gå snart’, ‘vi vil gå snart’, ‘vi kommer til å reise i morgen’
  • preteritum futurum
    verbalform brukt til å uttrykke en handling som er framtidig i forhold til et gitt punkt i fortiden, med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘komme til å’ og hovedverbet i infinitiv, for eksempel ‘vi skulle gå’, ‘vi ville gå’, ‘vi kom til å reise’

kvekke 1

verb

Opphav

jamfør norrønt preteritum hvakk

Betydning og bruk

fare sammen;
støkke, skvette
Eksempel
  • det kvakk i meg;
  • han kvekker til;
  • hun kvakk da det banket på døra

Nynorskordboka 27 oppslagsord

preteritum

substantiv inkjekjønn

Uttale

preteˊritum; pretærˊritum

Opphav

av latin praeterire ‘gå framom’

Tyding og bruk

  1. verbalform som uttrykkjer fortid i høve til tidspunktet for utsegna, til dømes i ‘det snødde i går’
  2. nytta i vilkårsbundne samanhengar, til dømes i ‘dersom eg vann i lotto’, ‘var det råd å få nokre slantar?’
  3. nytta i uttrykk for undring eller misnøye, til dømes ‘det var stor gut, det’, ‘det var synd at du ikkje kan kome’

Faste uttrykk

  • preteritum futurum perfektum
    verbalform med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘kome til å’ og perfektum av hovudverbet med ‘ha’ eller ‘vere’ som hjelpeverb, til dømes ‘vi skulle ha reist’, ‘vi ville ha reist’
  • preteritum futurum
    verbalform brukt til å uttrykkje ei handling som er framtidig i høve til eit gjeve punkt i fortida, med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘kome til å’ og hovudverbet i infinitiv, til dømes ‘vi skulle gå’, ‘vi ville gå’, ‘vi kom til å reise’
  • preteritum perfektum
    verbalform der hjelpeverbet står i preteritum og hovudvebet i perfektum partisipp, til dømes ‘vi hadde reist’, ‘vi var reist’

pluskvamperfektum

substantiv inkjekjønn

Opphav

av latin plus quam perfectum ‘meir enn perfektum’

Tyding og bruk

eldre nemning for preteritum perfektum

preteritum futurum perfektum

Tyding og bruk

verbalform med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘kome til å’ og perfektum av hovudverbet med ‘ha’ eller ‘vere’ som hjelpeverb, til dømes ‘vi skulle ha reist’, ‘vi ville ha reist’;

preteritum futurum

Tyding og bruk

verbalform brukt til å uttrykkje ei handling som er framtidig i høve til eit gjeve punkt i fortida, med preteritum av ‘skulle’, ‘ville’ eller ‘kome til å’ og hovudverbet i infinitiv, til dømes ‘vi skulle gå’, ‘vi ville gå’, ‘vi kom til å reise’;

preteritumsystem

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

system som omfattar former av verb i preteritum (preteritum, preteritum perfektum, preteritum futurum)

preteritum perfektum

Tyding og bruk

verbalform der hjelpeverbet står i preteritum og hovudvebet i perfektum partisipp, til dømes ‘vi hadde reist’, ‘vi var reist’;

preteritumsform

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

bøyingsform som eit verb kan ha i preteritum

linn

adjektiv

Opphav

opphavleg ‘bøyeleg, som gjev etter’; innverknad frå lin (3

Tyding og bruk

  1. mild;
    lite salt
    Døme
    • linn suppe;
    • linn i smaken
  2. brukt som adverb: forsiktig
    Døme
    • klappe lint
  3. i språkvitskap: med regelviss bøying;
    til skilnad frå sterk (7)
    Døme
    • linne former av adjektiv

Faste uttrykk

  • linn bøying
    i språkvitskap, om verb i germanske språk: bøying med tillagd ending i preteritum; til skilnad frå sterk bøying
  • linne substantiv
    substantiv som endar på trykklett vokal;
    til skilnad frå sterke substantiv
  • linne verb
    i germanske språk: verb som lagar preteritum med bøyingsending;
    til skilnad frå sterke verb

linn bøying

Tyding og bruk

i språkvitskap, om verb i germanske språk: bøying med tillagd ending i preteritum; til skilnad frå sterk bøying;
Sjå: linn

linne verb

Tyding og bruk

i germanske språk: verb som lagar preteritum med bøyingsending;
til skilnad frå sterke verb;
Sjå: linn