Bokmålsordboka
imperfektum
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et imperfektum | imperfektumet | imperfekter | imperfektaimperfektene |
Opphav
fra latin ‘ufullendt’Betydning og bruk
- verbalkategori som uttrykker at en handling eller tilstand utviklet seg i fortiden uten å nå noen avslutning;til forskjell fra perfektum
- eldre betegnelse for preteritum (i skandinaviske språk)