Avansert søk

4 treff

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

intonere

verb

Opphav

av latin intonare ‘tordne, larme’

Betydning og bruk

  1. angi tonen
    Eksempel
    • koret intonerte upresist
  2. begynne et musikkstykke;
    stemme i en sang
    Eksempel
    • intonere med full styrke

intonasjon

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk; jamfør intonere

Betydning og bruk

  1. i musikk: fastsetting av en tone (med et instrument eller med stemmen)
    Eksempel
    • sangerens intonasjon lå litt for høyt;
    • ha presis intonasjon
  2. i orgel- og pianobygging: siste justering av et instruments tonehøyde, klangfarge og lignende
    Eksempel
    • arbeide lenge med intonasjonen av orgelet
  3. i språkvitenskap: setningsmelodi, tonegang

Nynorskordboka 2 oppslagsord

intonere

intonera

verb

Opphav

av latin , opphavleg intonare ‘dundre, larme’

Tyding og bruk

  1. fastsetje tonen
  2. byrje eit musikkstykke;
    stemme i ein song
    Døme
    • orkesteret intonerte «Mellom bakkar og berg»

intonasjon

substantiv hankjønn

Opphav

frå fransk; jamfør intonere

Tyding og bruk

  1. i musikk: fastsetjing av ein tone (med eit instrument eller med røysta)
    Døme
    • songaren hadde ein presis intonasjon
  2. i orgel- og pianobygging: siste justering for å få alle røystene i instrumentet til å klinge godt saman
    Døme
    • dei brukte lang tid på montering og intonasjon av orgelet
  3. i språkvitskap: setningsmelodi, tonegang