Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 65 oppslagsord

morgonbøn, morgonbønn

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

bøn som ein ber om morgonen;
til skilnad frå kveldsbøn

klokkarbøn, klokkarbønn

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

om eldre forhold: inngangs- (og utgangs)bøn som klokkaren las i høgmessa

kyrie eleison

substantiv inkjekjønn

Uttale

kyˊrie eleˊisån

Opphav

frå gresk ‘Herre, miskunne oss’; jamfør kyrkje (1

Tyding og bruk

bøn som blir sungen når høgmessa byrjar

litani

substantiv inkjekjønn

Opphav

av gresk litaneia ‘bøn om hjelp’

Tyding og bruk

kyrkjebøn som blir lesen eller sungen skiftevis av prest og kyrkjelyd

kollekt

substantiv hankjønn

Opphav

frå mellomalderlatin collecta, frå latin, av colligere ‘samle’; same opphav som kolleksjon

Tyding og bruk

  1. (sum som kjem inn ved) pengeinnsamling som del av gudsteneste eller på oppbyggingsmøte;
    Døme
    • samle inn kollekt;
    • telje opp kollekten
  2. fast ordlagd bøn som presten i høgmessa ber ved altaret føre første skriftlesinga
    Døme
    • kollekten tek til med orda ‘lat oss alle be’

kollektbøn, kollektbønn

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

fast ordlagd bøn som presten i høgmessa ber ved altaret føre første skriftlesinga;

kveldsbøn, kveldsbønn

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

bøn ein ber om kvelden
Døme
  • lese kveldsbøna

falde

falda

verb

Opphav

norrønt falda

Tyding og bruk

  1. Døme
    • falde saman arket;
    • han falda saman dei nyvaska kleda;
    • falde hendene til bøn
  2. lage fald (2)
    Døme
    • falde opp skjørtet;
    • falde tøyet

Faste uttrykk

  • falde seg ut
    brette seg ut;
    utfalde seg
    • fallskjermen falda seg ikkje ut
  • falde ut
    breie ut;
    brette ut

fadervår

substantiv inkjekjønn

Opphav

etter latin pater noster, dei første orda i bøna

Tyding og bruk

i kristendomen: Herrens bøn
Døme
  • be Fadervår før ein legg seg for å sove

Faste uttrykk

  • kunne meir enn sitt fadervår
    vere uvanleg flink, ha greie på mykje
  • kunne som sitt fadervår
    kunne ut og inn

kjær

adjektiv

Opphav

norrønt kærr; truleg av latin carus ‘kostesam’

Tyding og bruk

  1. som er elska, velsedd eller omtykt;
    høgt verdsett
    Døme
    • ein kjær gjest;
    • eit kjært minne;
    • ha noko kjært
    • brukt som substantiv
      • skiljast frå sine kjære
  2. brukt i kjærleg tiltale eller som innleiing i brev, tale eller liknande
    Døme
    • kjære deg;
    • kjære Anne og Håvard
    • brukt som substantiv
      • god morgon, kjære
  3. Døme
    • ho vart kjær i han

Faste uttrykk

  • inga kjære mor
    inga hjelp i å klage;
    inga bøn, ingen nåde