øne
øna
verb
Opphav
jamfør svensk målføre stå å öna ‘ikkje bli ferdig’; kanskje samanheng med ande (2Tyding og bruk
- stire lenge sanselaust, fortulla, vilt eller tvilrådig;glane, stire måpande, i stor undring eller dumt (på noko)
Døme
- bjørnen er visst i nærleiken, krøtera står og øner oppover;
- stå ikkje så og øn!
- ungane ønte på dei framande
- om skremt dyr: vêre, blåse i nasen
- vente og stunde lenge
Døme
- kua øner etter mat
- gå ikring utan mål;tulle ikring
Døme
- dei gjekk og ønte oppe heile natta;
- han ønte seg bort i skogen – tulla seg bort
- refleksivt:
Døme
- han står berre og øner seg i arbeidet
Faste uttrykk
- øne bortuvite
- øne seg inn påvri seg inn på nokon med tullsnakk og renging
- øne seglate som ein er i verksemd; finne på ap og fjas