Avansert søk

Nynorskordboka 3 oppslagsord

skjøne, skjønne

skjøna, skjønna

verb

kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt skynja; av skjøn

Tyding og bruk

ha skjøn, greie på;
forstå, innsjå
Døme
- skjøne samanhengen;
- ikkje skjøne eit ord;
- skjøne at noko er gale;
- dette går ikkje, skjønar du;
- skjøne seg på noko;
- skjøne på nokon for innsatsen – gje ei påskjøning, høveleg løn
i uttrykk

Faste uttrykk

skjøne på
gjere seg opp ei meining om (noko)

skjønn 2

adjektiv

Opphav

lågtysk schone

Tyding og bruk

apostrofe

substantiv hankjønn

Uttale

apostroˋfe

Opphav

av gresk apostrophos ‘vende bort (frå)'; jamfør apo-

Tyding og bruk

i retorikk: høgtideleg tiltale (, 1) til tenkt person, person som ikkje er til stades eller personifisert omgrep

Døme

‘kom mai, du skjønne, milde!’ er ein apostrofe