Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 3 oppslagsord

juvel

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom tysk; fra gammelfransk joël

Betydning og bruk

  1. slipt edelstein;
    smykke med edelsteiner
    Eksempel
    • en kostbar juvel;
    • stilfulle kjoler og glitrende juveler
  2. i overført betydning: verdifull gjenstand eller person;
    praktstykke
    Eksempel
    • dette maleriet er en av juvelene i samlingen;
    • han er juvelen i laget

opal

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom latin, fra gresk; fra sanskrit ‘juvel, stein’

Betydning og bruk

amorft mineral av silisiumdioksid og et varierende innhold av vann, brukt som smykkestein

juveler

substantiv hankjønn

Opphav

av juvel

Betydning og bruk

person, særlig gullsmed, som driver med sliping, innfatning og salg av (smykker med) edelsteiner