Avansert søk

Nynorskordboka 8 oppslagsord

ironi

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom latin ironia; frå gresk eironeia ‘tilskaping, ironi’

Tyding og bruk

uttrykksmåte der ein med fin spott seier det (stikk) motsette av det ein meiner, men slik at den eigenlege meininga skin igjennom

Døme

med sin flengjande kritikk og fine ironi hudfletta han motstandarane

Faste uttrykk

skjebnens/lagnadens ironi
noko uventa som ser ut til å hende for å spele nokon eit puss

Artikkelside

skjebnens/lagnadens ironi

Tyding og bruk

noko uventa som ser ut til å hende for å spele nokon eit puss;

Sjå: ironi

Artikkelside

ironisk

adjektiv

Opphav

av gresk eironikos

Tyding og bruk

med bruk av ironi, som er prega av ironi

Døme

han fekk eit ironisk svar;
teksten er prega av ironisk distanse;
varmare klima i tropane gjev ironisk nok meir is på Folgefonna

Artikkelside

ironisere

ironisera

verb

Opphav

av gresk eironizein

Tyding og bruk

bruke ironi, tale ironisk, spotte

Døme

ironisere over noko

Artikkelside

hm

interjeksjon

Opphav

lydord

Tyding og bruk

brukt for å uttrykkje kremting (ved diskresjon, blygskap, skepsis, ironi, ettertanke, spørsmål og liknande)

Døme

hm, kva meinte han med det?

Artikkelside

sjølvironi

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

ironi som ein viser mot seg sjølv

Artikkelside

persiflasj

substantiv hankjønn

Opphav

av persiflere

Tyding og bruk

bitande spott, ironi

Artikkelside

fleip

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt fleipr ‘vas, fjas’

Tyding og bruk

gjøn, skjemt (1, ironi;
erting, spitord
Døme
- seie noko på fleip;
- du toler vel fleip;
- ein uskuldig fleip
fleipete person
Døme
- ein useriøs fleip

Artikkelside